BU Bunnujevnhet
Miljøvariabelen beskriver hulrommene på overflate av fastbunn.
- Innhold
- Basistrinn
- Kunnskapsbehov
Bunnujevnhet er en LKM for å skille fastbunn som har ulik grad av ruhet og hulrom fra fastbunn som har en jevn overflate. Det er det relative «relieffet» på fin skala som beskrives. Overflatestrukturen i fastbunn er tett koblet til geologien. En marmoroverflate som blir slipt av elvevannet blir ofte helt slett, nærmest polert. En gneis som inneholder lite oppløselige mineraler som feltspat og kvarts, sammen med bånd av lettoppløselig bergart som amfibolitt, vil ofte få en veldig ru overflate med mye sprekker og hulrom. Bergartenes ulike oppløsning og hardhet vil gi fastbunnen ulik overflatestruktur avhengig av strømningsenergien i elva eller bølgepåvirkningen i strandsonen.
Bunnujevnheten på fastbunn vil påvirke bunndyrenes evne til å leve på overflaten eller i små hulrom. På den glatte overflaten vil få dyr greie seg, mens i hulrommene mellom de store blokkene vil mange bunndyrarter kunne greie å leve.
Basistrinn
Miljøvariabelen BU Bunnujevnhet er delt inn i fem basistrinn etter ulike grad av ruhet. Nulltrinnet (BU·0) er en helt glatt overflate og endetrinnet (BU·¤) er store blokker med hulrom.
Kunnskapsbehov
Kunnskap om hvordan bunnujevnheten påvirker variasjonen i artssammensetningen er svært mangelfull.