Doto fragilis (Forbes, 1838)

Doto fragilis er en art som kan bli opptil 34 mm lang. Kroppen er smal og snegleformet med en kraftig og bred fot, der foten ved hodet er avrundet. Hodet er langt og smalt, og danner korte og runde munnfliker som er dratt ut til sidene som små lober. Rett bak hodet står rinoforene som består av en kort, traktformet rinoforslire som har en vid og utbrettet kant. Kanten på rinoforsliren er som regel glatt, men kan også fremstå som noe krenulert. Selve rinoforen er lang, glatt og fingerformet, og er dobbelt så lang som rinoforsliren. Området mellom basis på rinoforsliren og munnfliken har en tydelig avlang kjøl (nesevinger).

Ryggsiden er besatt med opptil 10 par gjeller. Gjellene er ananasformede fordi de er satt sammen av 9 til 12 tette kranser med avrundede og korte gjelletuberkler. På innsiden av basis på gjellene sitter små tydelige pseudobranchier. Fordøyelesekjertelen forgreiner seg slik at den danner en kort tarmkanal som ender ut i hver enkelt gjelle.

Kroppsfargen er i utgangspunktet ensfarget for hele kroppen inkludert rinoforer og gjeller. Men det finnes to litt forskjellige fargevarianter. Den første har en gjennomsiktig hvit kropp med bleke til hvite gjeller, der mørkere brungul pigmentering kan forekomme i hoderegionen. Den andre varianten har en mørkere gulbrun kroppsfarge med brun pigmentering i mellomrommet mellom gjelletuberklene.

Hos begge fargevariantene er det små hvite knuter på innsiden av hver gjelletuberkel som gir et hvitt fargeskjær. I tillegg er det hvite prikker som dekker kanten på rinoforslira og hvite flekker langs hele ryggsiden. Disse hvite flekkene kan av og til danne en hvit linje fra rinoforslirene og ned til halen langs kanten på kroppen.

Arten ble opprinnelig beskrevet fra de Britiske øyer, men er funnet langs hele den atlantiske kysten fra Spania og Portugal nordover til den svenske vestkysten, Færøyene og Island, og helt inn til kysten av Murmansk i Barentshavet. Langs norskekysten har den blitt observert fra Oslofjorden til Magerøya i Finnmark.

Det antas at de to fargevariantene av Doto fragilis har ulike preferanser for hydrozoer. Den lyse fargevarianten uten brun pigmentering er observert spisende på hydrozoene Halecium halecinum og Halecium muricatum, mens den mørke fargevarianten er observert spisende på hydrozoene Nemertesia antennina og Nemertesia ramosa. Arten er funnet fra fjæresonen helt ned til 400 meters dyp.

Slektsnavnet Doto er et navn som kommer fra gresk mytologi, og er en av de 50 døtrene (neridene) til havnymfen Doris og havguden Nereus.

Artsnavnet fragilis kommer fra latin og betyr skjør. Forbes observerte at individer av arten i akvarium ofte mistet gjellene når de ble forstyrret: «These branchiae are pedunculate, but not furnished with sheaths at their bases, and the animal has the power of casting them off when touched or otherwise irritated.”

Ikke nok med at Doto fragilis er en meget fargevariabel art, observert spisende på flere ulike typer hydrozoer, og sannsynligvis er et kompleks av flere arter, så er den også nesten umulig å skille fra arten Doto crassicornis. I 1870 skrev Mikael Sars en beskrivelse av den marine faunaen i Oslofjorden, der han også beskrev den nye arten Doto crassicornis: “Denne nye Art staar nærmest ved Doto fragilis Forbes, men adskiller sig ved sine tykke tværrfurede Tentakler saavel fra denne som de øvrige hidtil bekjendte Arter af Slægten, hvilke alle have tynde traadfromede og glatte Tentakler”.

Sars var godt kjent med beskrivelsen av Doto fragilis. Hans beskrivelse er innenfor de karakterer vi kjenner for Doto fragilis, bortsett fra de korte og fortykkede rinoforene. Doto crassicornis ble på en måte glemt og dukket ikke opp igjen i litteraturen før Henning Lemche fant den blant dypvannskoraller i Trondheimsfjorden i 1973. Om Doto fragilis og Doto crassicornis er samme arten vet vi rett og slett ikke ennå.

Bakken T, Evertsen J og Skauge C. Doto fragilis (Forbes, 1838). www.artsdatabanken.no/Pages/324481. Nedlastet <dag/måned/år>.