T4-C-8 bærlyng-kalklågurtskog
Bærlyng-kalklågurtskog karakteriseres som en engpreget, frodig, urte- og grasrik skog, oftest en ganske åpen furuskog med skogkant mot åpen grunnlendt kalkmark og bergvegger.
- Innhold
- Økologisk karakteristikk
- Terreng- og flyfotokarakteristikk
- Utbredelse og regional fordeling
- Viktigste forvekslingstyper
Økologisk karakteristikk
Omfatter den friskeste og mest kalkrike delen av det som tradisjonelt betegnes urterik kalkfuruskog; med innslag av litt tørketålende lågurtindikatorer. Forekomst av sterke kalkindikatorer, bl.a. orkideer, som mangler i T4-C-7, skiller typen fra denne. Også utforminger der "kalkeffekten" skyldes tilførsler av sigevann kombinert med periodevis uttørking og da gjerne som en mosaikk mellom en veldrenert utforming og en fuktmarksutforming. I BN kan varmekjære løvtrær og busker utgjøre en viktig del av tre- og busksjiktet og noen ganger være dominerende (f.eks. tørkeutsatt kalklindeskog). Jordsmonnet er et typisk brunjordsprofil, men er som regel tynnere enn i kalklågurtskog på frisk mark. Skilles også fra kalkfattigere typer ved forekomst av flere kalkkrevende sopparter.
Terreng- og flyfotokarakteristikk
Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og andre konvekse terrengformer. Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Granskog gir mørk grønn farge som lysner med økende andel løvtrær; grønnfargen er lysere i skogglenner. Tekstur ofte varierende. Tekstur og farge ofte konsistent innen regioner.
Utbredelse og regional fordeling
BN–NB. Vidt utbredt og finnes i alle landsdeler, men overalt sjelden. Kjerneområder er kambrosilurområdene i Oslofeltet, Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa og Salten.
