Renneknausing
Grimmia ramondii
Renneknausing vokser i store, gulbrune til gulgrønne løse tuer. Den er lett gjenkjennelig på de to høye, langsgående forhøyningene (ribbene) på baksiden av nerven, som det er mulig å se med håndlupe i felt.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Renneknausing vokser i store gulbrune til gulgrønne tuer og er trolig den aller største av artene i knausingslekta. Skuddene kan bli opp mot 10 cm lange og er av og til sparsomt forgreinet, noe som er sjeldent i knausmoseslekta. Bladene er bredest rett ovenfor basis og deretter gradvis avsmalnende til en smal spiss som alltid mangler fargeløs del. Bladene har tydelig kjøl og bladkanten er tilbakebøyd. På undersiden av nerven finnes to høye ribber som er karakteristisk for arten. Sporofytter forekommer sjelden. På grunn av sin store størrelse er forvekslingsfaren større mot arter i gråmoseslekta Racomitrium spp. enn mot andre knausmoser.
Økologi
Renneknausing er knyttet til åpne til halvskyggefulle bergknauser i kantsamfunn og i åpen skog. Den foretrekker nokså sure bergarter som granitt og gneis.
Utbredelse
Arten er utbredt i store deler av landet nord til Troms, fra lavlandet og opp til og med lavalpin sone. Den virker å være sjelden på indre Østlandet.
Forvekslingsarter
De to høye ribbene på undersiden av nerven skiller denne arten fra alle mulig forvekslingsarter. På grunn av sin store størrelse er forvekslingsfaren større mot arter i gråmoseslekta Racomitrium spp. enn mot andre knausmoser.
