Berggråmose
Racomitrium heterostichum
Berggråmose vokser helt eller delvis eksponert på klipper og blokker i grønne til olivengrønne matter. Bladene er gradvis avsmalnende mot en lang fargeløs hårspiss. Bladnerven er tydelig avgrenset og bred.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Berggråmose vokser i grønne til olivengrønne matter med opptil 10 cm lange krypende skudd som ofte er rikelig forgreinet. Bladene er bredest rett over basis og gradvis avsmalnende mot en lang hårspiss som er tydelig tannet og ofte bøyd. Bladnerven er tydelig avgrenset, ofte nedfelt, og i midtre del av bladet 2–3 celler tykk og 4–8 celler bred på bladets overside. Bladkanten er som regel ett cellelag tykk og tilbakebøyd høyt opp i bladet. Bladplaten er også ett cellelag tykk og består av tydelig bølgete celler som er kort rektangulære i bladets øvre del og mer langsmale mot basis. Indre hunnblad er ovale og butte. Sporehus forekommer vanlig og er slette, lange, sylindriske, og sitter på en 1 cm lang stilk.
Økologi
Berggråmose vokser delvis eller helt eksponert på klipper og blokker. Substratet er ofte harde bergarter, men kan også være bergarter som forvitrer lett.
Utbredelse
Berggråmose forekommer i hele landet, unntatt Finnmark og Svalbard, med tyngdepunktet i kystnære strøk.
Forvekslingsarter
Berggråmose skilles fra kollegråmose R. affine ved at sistnevnte ofte er mørkere, har kortere hårspiss og tykkere nerve som ikke er like nedfelt. Berggråmose skilles fra kystgråmose R. obtusum ved at sistnevnte sjelden har hårspiss, og om den har er den rett og kort. Setergråmose R. sudeticum er mørkere enn berggråmose, har kort hårspiss og tykkere nerve.