Storbjørnemose
Polytrichum commune
Storbjørnemose er en storvokst art som foretrekker næringsfattige, fuktige miljøer. Den danner ofte høye tuer eller matter, gjerne sammen med torvmoser.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Storbjørnemose er en storvokst art på opp mot en halv meter som ofte vokser i store tuer eller matter. Bladene er 8–12 mm lange, lansettformede og utsperrede til tilbakebøyde som fuktige, som tørre blir bladkanten noe innrullet og bladene vrir seg noe rundt stengelen. Bladene er festet til stengelen med en lys, opptil 2 mm lang, noe glinsende bladslire. Bladkanten er tannet med encellede tenner fra bladspissen og nesten helt ned til bladbasen. I øvre del av bladet er bladkanten 5–9 celler bred. På oversiden av nerven fins mangfoldige lameller, 5–9 celler høye, med toppceller som er brede, og med en dyp U-formet forsenking, i tverrsnitt 12×12,5 µm brede. Varieteten perigonale har grunnere fure på toppcellene. Sporofyttens stilk er rødaktig og kan bli opptil 12 cm lang. Sporehuset er firkantet, opprett som ung, etter hvert horisontal med en distinkt skiveformet apofyse ved basis. Arten er variabel og er delt i tre varieteter, var. commune Hedw., var. perigoniale (Michx.) og var. humile Sw., Adnat. Bot. (se Smith 2004).
Økologi
Storbjørnemose finnes i en rekke næringsfattige og fuktige habitater. Den kan vokse skyggefullt og tolererer noe næringstilsig og forurensning.
Utbredelse
Finnes i hele landet inkludert Svalbard. Vokser i lavlandet og opp til lavalpin sone.