Svartbrun edelslørsopp Cortinarius fuscoumbrinus er en ganske liten, men kjøttfull art, karakterisert ved mørke hattfarger, mørknende stilk og små, sterkt vortete sporer.

Kjennetegn

Hatten er 1,5–4,2 cm, butt kjegleformet eller bredt hvelvet med noe opphøyd midtparti, senere blir den avflatet til nedtrykt og bredt puklet. Som ung er den fint fibret av blekt til brunaktig velum i hattkanten, deretter glatt eller fint skjellet. Videre er hatten hygrofan, mørkebrun til mørkt rødbrun, og tørker ut konsentrisk fra sentrum. Fargen går fra livlig rødbrun til blekoker.

Skivene er 2–6 mm brede, fjernstilte, og blekbrune som unge. Stilken er 3–8 cm lang og 0,4–0,9 (1,2) cm bred, jevntykk eller svakt utvidet mot basis, av og til igjen avsmalnende. Den er brungrå med rødbrunt skjær, mørkebrun mot basis og mørkner med alder. På unge individer kan man observere trådrester etter et sparsomt, hvitt velum. Kjøttet er blekt med brunskjær, og mørkest mot overflaten. Et par fruktlegemer av denne arten er observert med sterk fargeforandring til purpur i stilkbasis og i basalmycel ved gjennomskjæring. Arten har ingen spesiell lukt.

Sporene er 7.5–9 × 5.5–6(–6.5) µm, bredt ellipsoide til eggformete, og sterkt vortete; særlig i spissen (lengst unna festepunkt).

Habitat og utbredelse

Arten har noen ytterst få funn fra kalklindeskog og kalkhasselskog, langs Oslofjorden (jfr. Brandrud et al. 2015). I Sverige er arten funnet i tilsvarende, tørr, kalkrik eike- og hasselskog; på Kinnekulle i Västergötland og fra Öland (Liimatainen 2014b). Arten synes å ha en sørlig til sørøstlig utbredelse i Skandinavia, og er ikke kjent utenfor dette området.

Forvekslingsarter

Svartbrun edelslørsopp Cortinarius fuscoumbrinus minner kanskje mest om små arter i kuslørsopp-(Bovini-)gruppa, og har også fellestrekk med mørkende- og grå edelslørsopp (C. subbulliardioides og C. aff. phaeosmus). De førstnevnte opptrer imidlertid i barskog, og de sistnevnte har større sporer. Fylogenetisk sett synes C. fuscoumbrinus å være relativt isolert fra andre arter, men er kanskje nærmest noen grupper av små Telamonia-arter.