Pseudarchaster parelii
Rødrosa, eller brunlig, på oversiden, og hvit på undersiden. Flat art med lange armer. Markante marginalplater som er bredere enn lange. På oversiden har den flate plater med runde korn. 4-6 furepigger.
Jacob von der Lippe Parelius ble født på Hitra i Trøndelag. Han var teolog, men også inspektør for ”naturaliesamlingen” ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I 1768 beskrev og tegnet han denne sjøstjernen, men han og noen av hans kolleger mente det kunne være en art som allerede var beskrevet av Carl von Linné. Arten ble derfor ”glemt” – inntil Düben & Koren trakk den frem igjen, beskrev den som en egen art, og oppkalte den etter Parelius (Düben & Koren 1846).
Flate, "bordaktige” plater (tabulate) på oversiden med runde korn. 4-6 furepigger, og adambulakralen har 2-4 irregulære rekker med 1-5 pigger. Disse piggene blir mindre i størrelse fra furen og utover (abradialt).
Kjennetegn
Hele slekten Pseudarchaster kjennetegnes ved at to eller flere rader med piggklaser (paxiller) går fra skiven og når helt ut til enden av armen (terminalplaten).
P. parelii er rødrosa, eller brunlig, på oversiden, og hvit på undersiden. Det er en flat art, og likner litt på C. granularis, men P. parelii har lange armer. Langs kanten av armene er det store marginalplater som er bredere enn lang. På oversiden har den "bordaktige”, eller flate plater som stikker litt opp (tabulate). Platene har runde korn. I furen på undersiden sitter 4-6 furepigger. Adambulakralen har 2-4 irregulære rekker med 1-5 pigger (som blir mindre fra furen og utover). Den har også 7-8 munnpigger. Arten kan bli ca. 20 cm i diameter.
Utbredelse
Arten er registrert fra ca. 15 - 2500 m dyp (Clark & Downey 1992; Anisomova & Cochrane 2003). Den er registrert langs hele norskekysten, inkludert Svalbard og Bjørnøya (Gulliksen m.fl. 1999; Brattegard 2001).
Arten er registrert fra begge sider av Atlanteren; Arktis sør til hhv. Florida og Biskaya-bukten (Clark & Downey 1992). Den er også registrert i Japan og Korea (www.marinespecies.org).
Levesett
Biologien hos denne slekten er lite kjent, men den er funnet på leire, sand, skjellsand, grus og stein. I magesekken er det funnet rester av skjell, krepsdyr og sediment (Khripounoff 1979). En annen art innen samme slekt, P. dissonus, spiser slangestjerner, kråkeboller, svamp og sediment (Carey 1972).
I en studie fra Færøyene ble P. parelii hyppigst funnet rundt ca. 450 m dyp, og i temperaturer rundt 7°C (vektet dyp og temperatur) (Ringvold & Andersen 2015).
Forvekslingsarter
P. parelii kan likne litt på C. granularis, som også er flat og rød. Den sistnevnte har imidlertid mye kortere armer.
