Stephanasterias albula
Liten, hvit art med 6 armer. Overflaten er dekket av mange små pigger (5 eller flere per plate) og gripetenger. 4 rader med sugeføtter. Adambulakralen har 2-3 pigger, og med store, rette eller kryssede gripetenger.
William Stimpson (1832-1872) var en amerikansk forsker som var særlig opptatt av invertebrater. Sjøstjernen Solaster stimpsoni Verrill, 1880 er for eksempel oppkalt etter han. I 1853 utga Stimpson en beskrivelse av dyrelivet på øya Grand Manan ved munningen av Fundy Bay i Canada, etter å ha tilbrakt tre sommermåneder der (Stimpson 1853). Han beskrev en sjøstjerneart som skilte seg ut fra alle andre han hadde sett – liten og kremaktig art med seks armer og fire rader sugeføtter – som han fant i stort antall. Det var altså de første funn av Stephanasterias albula.
Fundy Bay er forøvrig kjent for å ha en av verdens største forskjeller på flo og fjære, opptil 16 m. En kjent taksidermist, Allan Leopold Moses, kom også fra Grand Manan. Han var opptatt av fugl, og sammen med sin bestefar og far samlet de inn det som nå utgjør en av Canadas største fuglesamlinger.
Arten har 2-3 adambulakralpigger, og store, rette eller kryssede gripetenger. Antall armer varierer, og individer med 5-9 er funnet.
Kjennetegn
En forholdsvis liten art med 6 armer (ofte ujevn lengde), men har unntaksvis 5-9. Er hvitaktig både på over- og undersiden. Overflaten er dekket av mange små pigger og gripetenger (5 eller flere pigger per plate), og i hulrommene mellom platene sitter 1-2 gassblærer. 4 rader med sugeføtter. Nær furen med sugeføttene (adambulakralen) sitter 2-3 pigger, og de har store, rette eller kryssede gripetenger. Arten kan bli ca. 12 cm i diameter.
Utbredelse
Arten er funnet fra 3-2300 m dyp (Clark & Downey 1992; Anisimova & Cochrane 2003). Den er registrert i Finnmark, Svalbard, Jan Mayen, Bjørnøya og Frans Josefs land (Gulliksen m.fl. 1999; Brattegard 2001; Anisomova & Cochrane 2003).
Sirkumboreal, i Vest-Atlanteren sør til Karibien, Grønland, Stillehavet fra Beringhavet sør til Japan og sør i Alaska (Clark & Downey 1992).
Levesett
En studie viser at arten kan forekomme i stort antall, opptil 40 individer per m2, og at den kan formere seg ved fissipari, dvs. noe som likner litt på knoppskyting. Den avsnører med vilje deler av kroppen, og disse delene vokser ut igjen til voksne individer. Dette gjør den særlig på våren og sommeren, og den ser ut til å kunne gjøre dette hvert år, eller annethvert år (Mladenov & Carson 1986).
I en studie fra Færøyene ble Stephanasterias albula funnet på 864 m dyp, og i temperaturer på 1,5 °C (Ringvold & Andersen 2015).
Forvekslingsarter
Det er bare registrert en art innen slekten Stephanasterias i våre farvann.