Bjørnedyr i norske skoger
33-16
Bjørnedyr er svært vanlige og mikroskopiske små dyr, oftest mindre enn én mm. Det vitenskapelige navnet, Tardigrada, betyr «den som går sakte». De finnes nærmest overalt og i de fleste økosystemer, men særlig i mose, lav og jord.
- Innhold
- Les mer
- Innsamlingsmetoder
- Publikasjoner
Bjørnedyr tåler det meste av ekstreme miljøforhold og kan «vekkes» til live igjen etter lengre perioder med uttørking eller nedfrysing. Det er kanskje også grunnen til at de har vært her så lenge? Bjørnedyr er påvist så langt tilbake som for 530 millioner år siden, i fossiler fra Nord-Sibir. De tåler ikke bare det meste, men det meste kan også stå på menyen. Bjørnedyr kan spise planter, andre smådyr eller alger og bakterier og de har trolig viktige funksjoner i nedbrytningen av organisk materiale på skogbunnen.
NTNU Vitenskapsmuseet har kartlagt og DNA-strekkodet artsmangfoldet i norske skoger og etablert en omfattende referansesamling for bjørnedyr. De har samlet inn prøver fra løvfall og fra moser og lav på steiner, trær og jord. Det viste seg at det største diversiteten av bjørnedyr var i prøvene samlet fra lav. De fant også, som forventet, at det var flere arter per prøve i eikeskogene og edelløvskogene enn i de andre skogstypene. Det ser ikke ut til at det har så mye å si for antall arter bjørnedyr om skogen er nyhugd eller har stått lenge.
Til sammen ble det funnet 116 arter bjørnedyr, hvorav 15 var nye arter for Norge, i tillegg at det ble funnet 22 arter som sannsynligvis er nye for vitenskapen. To nye arter for verden har forskerne også rukket å beskrive allerede, nemlig Pseudechiniscus indistinctus og Pseudechiniscus lacyformis. Flere masterstudenter har vært tilknyttet prosjektet, og norske forskere har også fått lære mye om bjørnedyr av utenlandske eksperter.
Innsamlingsmetoder
Vegetasjonsprøver av lav, mose og strølaget ble samlet inn. Bjørnedyrenee ble etterpå ekstrahert fra prøvene.
Publikasjoner
Roszkowska M, Grobys D, Bartylak T, Gawlak M, Kmita H, Kepel A, Kepel M, Parnikoza I & Kaczmarek Ł (2021). Integrative description of five Pseudechiniscus species (Heterotardigrada: Echiniscidae: the suillus-facettalis complex). Zootaxa (4763): 451-484
Topstad L, Guidetti R, Majaneva M & Ekrem T (2021). Multi-marker DNA metabarcoding reflects tardigrade diversity in different habitats. Genome 64: 217-231