Ringvoksvinge
Coniopteryx esbenpeterseni
Coniopteryx esbenpeterseni er sjelden i Norden, men ser ut til å være vanligere i Norge enn i de andre nordiske landene.
Kjennetegn
Hodet er brunt med en gul midtstripe, og antennene er gule med 27–29 ledd. Forkroppen er gul med et par mørke flekker ved skuldrene. Vingene er gjennomskinnelige med et grålig skjær hvis man fjerner vokslaget. I bakvingen er media ikke gaffelgrenet. Levende dyr er normalt dekket av en hvit voks og fremstår derfor som ensfarget hvite. Forvingelengde 2,2–3,2 mm.
Forvekslingsarter
C. esbenpeterseni er vanskelig å skille fra de øvrige Coniopteryx-artene, for detaljer, se under C. borealis.
Levevis
Arten holder til i frodige og varmepregete skogkanter, skoglysninger, kantvegetasjon og hekker, og den er især funnet på forskjellige løvtrær, som eik, agnbøk og hagtorn. I Norge er det nok eik, og kanskje hassel, som prefereres. Den er også funnet i frukthager med epler, plommer og pærer. Både larver og voksne er rovdyr som lever av bladlus og flere andre små insekter. De voksne dyrene kan bankes ned fra trær og busker, og arten kommer gjerne til lys. I Storbritannia er de fleste registreringer gjort om natten, ved hjelp av lys.
Livssyklus
Det er generelt liten kunnskap om biologi og livssyklus hos C. esbenpeterseni. Det er ganske sikkert tre larvestadier, og larven overvintrer sannsynligvis i siste stadium, gjemt i en silkekokong som den selv har spunnet. De fleste norske funnene er fra juni, mens flygetiden i Mellom-Europa er oppgitt fra mai til september. I Belgia ble den observert i mai, men ikke senere.
Utbredelse
C. esbenpeterseni ble i Norge funnet for første gang i Sandefjord 8. juli 1970 (leg. L. Greve). Den er nå kjent fra flere lokaliteter i Sør–Norge, nord til Møre og Romsdal. Arten har en begrenset utbredelse i Norden, hvor den ellers er kjent fra Sør-Sverige og Danmark, i sistnevnte land kun i få eksemplarer. Den er ikke funnet i Finland og Island. Utenfor Norden er arten registrert fra store deler av Europa, samt i Lilleasia.