Hvor i myra?
I hva slags myr du kan forvente å finne en torvmose kan forklares med gradientene «fattig–rik» og «tørr–fuktig» og den sammensatte gradienten «myrkant-myrflate». I habitatdiagrammet nederst til høyre i artsbeskrivelsene ser du hvor hver art forekommer i forhold til de to første gradientene. Det finnes nesten ikke torvmoser på kalkmyr, som derfor er utelatt.
«Fattig–rik»-gradienten
«Fattig–rik»-gradienten avspeiler samvariasjonen mellom innhold av kalsium (kalk), andre viktige plantenæringsstoffer (f.eks. fosfor, nitrogen og kalium) og surhetsgrad (pH) i torv og myrvann. Den kan deles inn i myrtypene:
- ombrogen myr (pH oftest 3,5–4,2)
- geogen myr:
- kalkfattig myr (ekstremkalkfattig og moderat kalkfattig myr) (pH oftest 4,0–5,0)
- intermediær myr (pH oftest 4,8–6,0)
- moderat kalkrik myr (rikmyr) (pH oftest 5,8–6,8)
- kalkmyr (ekstremkalkrik myr) (pH oftest 6,7–8,0)
Gjennom måling av surhetsgraden (pH) i myrvannet kan en få et indirekte mål på graden av kalkinnhold i de ulike typene.
Variasjonen innenfor gradienten kan karakteriseres gjennom artsammensetningen, og torvmoser er viktige indikatorarter. Kalkmyr (ekstremkalkrik myr) mangler i det store og hele torvmoser. Men enkelte arter kan nå og da ha spredde forekomster også på slik myr, da gjerne som innblanding blant «brunmoser» som myrstjernemose Campylium stellatum og brunmakkmose Scorpidium cossonii. Vritorvmose Sphagnum contortum er det beste eksemplet på en slik torvmoseart, men også rosetorvmose S. warnstorfii, lapptorvmose S. subfulvum subsp. subfulvum og beitetorvmose S. teres inngår nå og da i kalkmyr. Grensegangen mellom de to myrtypene kan være vanskelig når det gjelder forekomst av torvmoser, og i bestemmelsesnøklene er de slått sammen under kalkrik myr. Innenfor kalkfattig myr kan det skilles ut to typer, ekstremkalkfattig og moderat kalkfattig myr, men skillet er ofte glidende og vanskelig å definere i felt gjennom artssammensetningen. I bestemmelsesnøklene er derfor bare kalkfattig myr skilt ut som enhet.
«Tørr–fuktig»-gradienten
«Tørr–fuktig»-gradienten avspeiler variasjonen i planters og andre biologiske organismers tilgang på vann (markfuktighet), og er på myr først og fremst korrelert med grunnvannsspeilets høyde og svingninger gjennom året i forhold til myroverflaten. I bestemmelsesnøklene deles gradienten i fire trinn med økende markfuktighet:
- Tuer/tuemyr
- Fastmatter/fastmattemyr
- Mykmatter/mykmattemyr
- Flytematter/flytemattemyr
Fastmatte-, mykmatte- og flytemattemyr utgjør mattemyr. Grensen mellom tue og underliggende mattemyr/løsbunn kan på de fleste myrer defineres gjennom nedre grense for forekomst av lyngarter. Lyngarter lever i symbiose med sopp (rotmykorrhiza), og tåler ikke vanndekning av røttene. På mange myrer er nedre forekomst av røsslyng på tuene ofte en skarp grense mot underliggende matter/løsbunn. På nedbørmyr (ombrogen myr) er hølje en fellesterm for matter/løsbunn, og en kan skille mellom tuer og underliggende høljer. En mangler en tilsvarende fellesterm på geogen myr.
Tuer/tuemyr
Tuer/tuemyr er forhøyninger på myr med lavt grunnvannsspeil gjennom mesteparten av året, og med dominans eller forekomst av lyngarter i feltsjiktet. Mange torvmoser kan forekomme i tuer, men bare tre arter har sin hovedutbredelse her, nemlig kysttorvmose Sphagnum austinii, rusttorvmose S. fuscum og putetorvmose S. beothuk.
Fastmatter/fastmattemyr
Fastmatter/fastmattemyr er flate forsenkninger under tuenivået på myr med grunnvannsspeil som oftest står noe under myroverflaten, karakterisert gjennom et oftest sammenhengende , fast vegetasjonsdekke både i bunn- og feltsjikt. Når en går på fastmatter, setter en ikke tydelige fotspor.
Mykmatter/mykmattemyr
Mykmatter/mykmattemyr er flate forsenkninger på myr under tuenivået med grunnvannsspeil som normalt står i eller noe over myroverflaten, og som kjennetegnes av et sammenhengende, løst mosedekke i bunnsjiktet og et glissent feltsjikt. En setter tydelige fotspor i mykmatter, og det kan være utrygt å gå der.
Flytematte/flytemattemyr
Flytematte/flytemattemyr er et myrområde med bunnsjikt av normalt vanndekte moser, uten eller med spredtstilte feltsjiktsarter. Er i artssammensetning ikke klart adskilt fra mykmatter/mykmattemyr. Det er ikke trygt å gå i flytematter. Denne myrtypen kar ikke torvmosearter som er forskjellig fra det en finner i mykmatter på myr.
Myr
Myr omfatter landområder med torv av varierende tykkelse og en vegetasjon av fuktighetskrevende og/eller fuktighetstolererende planter som gjennom ufullstendig nedbrytning på stedet danner torv. Torvmark omfatter våtmark med minst 30 cm torvdybde, og er derfor arealmessig et snevrere begrep enn myr. En forutsetning for torv- og myrdannelse er et grunnvannsspeil som ligger i eller nær markoverflaten gjennom mesteparten av året og her sikrer god markfuktighet og oksygenfattige forhold. All myr har grunnvann.
Myr omfatter her all trekledd myr (myrskog), og inkluderer også sumpskog av ulik karakter med både bartrær og løvtrær. Slik skog kan være dominert av humusholdig mineraljord med varierende grad av torvinnslag.
Myr inngår i alle vegetasjonssoner i Norge fra boreo-nemoral sone (BoNe) i sør til og med lavalpin sone (LaAl) i fjellet og til sørarktisk tundrasone (SøArTu) i Finnmark. Det diskuteres om det finnes myr på Svalbard eller ikke, men er ikke inkludert her.
Myr kan med grunnlag i grunnvannets opprinnelse og kjemiske sammensetning deles inn i to hovedtyper: Ombrogen myr (nedbørmyr) og geogen myr (jordvannsmyr)
De tilsvarende økosystembegrepene som inkluderer de biologiske systemene og artene som inngår, er henholdsvis ombrotrof og minerotrof myr. Det innebærer for eksempel at et bestemt myrområde har ombrotrof eller minerotrof vegetasjon. De norske navnene nedbørmyr og jordvannsmyr brukes ofte i begge betydningene.
Geogen myr
Geogen myr (jordvannsmyr) er myr som har grunnvann som i tillegg til nedbørvann også får tilførsel av vann (jordvann) som har vært i kontakt med fastmarkas mineralgrunn. Slike myrer har et høyere innhold av mineralnæringsstoffer og høyere pH i vann og torv enn ombrogen myr (nedbørmyr), og har oftest et større innslag av kalkkrevende planter.
Geogen myrskog
Geogen myrskog er en sammensatt naturtype. Den består dels av lyng- og skogkledde kantsoner på geogene myrer over torv, dels av «sumpskoger» i flatt terreng i utkanten av myrer, på fuktige flater og i forsenkninger i skogsterreng, i terreng- og dalsøkk og også i markert hellende terreng, særlig i MeBo og NoBo. Slik geogen myrskog er dominert av humusholdig mineraljord med varierende grad av torvinnslag. Oftest inngår flere treslag, først og fremst furu Pinus sylvestris, gran Picea abies og bjørk Betula pubescens i boreale områder. Men naturtypen kan også omfatte skog med f.eks. gråor Alnus incana og svartor A. glutionosa, særlig i BoNe og SøBo. I de fleste geogene myrskoger dominerer tue- og fastmattemyr. Partier med mykmattemyr opptrer også nå og da i noen, men ikke alle, geogene myrskoger, og flytematter opptrer bare unntaksvis. I forhold til «fattig–rik»-gradienten går spennvidden fra kalkfattig til kalkrik myr. Geogen myrskog med torvmoser opptrer i alle fastlandssoner fra BoNe til NoBo, og i alle seksjoner. Mange av torvmosene er felles med geogen åpen myrkant, f.eks. kratt-torvmose S. centrale. Men det er et mer markant innslag av fastmarksarter, som tvaretorvmose S. russowii og grantorvmose S. girgensohnii. I NoBo er fjellbjørk-dominerte (Betula pubescens subsp. tortuosa) geogene myrskoger i hellende terreng vanlig, ofte i mosaikk med geogen åpen myrkant og boreal fukthei.
Torvmoser kan inngå i betydelig grad, men bare huldretorvmose S. wulfianum har utbredelse som er bundet til denne myrtypen.
Geogen åpen myrkant
Geogen åpen myrkant omfatter treløs eller tilnærmet treløs geogen myr på oftest grunn torv. Den er kjennetegnet ved en blanding av typiske myrarter og arter som har sin hoveutbredelse på fastmark. Naturtypen har varierende innsalg av busker, først og fremst av vier Salix spp. og småbjørk i øvre del av NoBo, og spredd gråor Alnus incana, svartor A. glutinosa, istervier Salix pentandra og andre vierarter i BoNe, SøBo og MeBo (busk- og krattmyr). Den opptrer oftest i fastmarksnære områder og grenser gjerne direkte opp mot omgivelsenes fastmark. I SøBo er bekkedaler og terrengsøkk i fastmarksgrankog (vassdaler) over marin leire ofte dominert av denne myrtypen, gjerne med skartorvmose Sphagnum riparium og spriketorvmose S. squarrosum som vanlig bunnsjiktsarter På ombrogene høymyrkomplekser i BoNe, SøBo og MeBo er geogen myr som grenser mot fastmarka (kalt for lagg på myrspråket) et godt eksempel på denne myrtypen. I øvre del av NoBo, i LaAl og arktiske områder i Finnmark er dette den vanligste myrtypen, og slik myr kan her opptre på grunn torv i betydelig avstand fra omgivelsenes fastmark. Den omfatter også en betydelig del av tidligere slåttemyrer på helningsmyr (bakkemyr), myrer som i dag mange steder etter slåttens opphør er under gjenvoksning med vierarter og fjellbjørk Betula pubescens ssp. tortuosa. På slike gjenvoksningsmyrer blir torvmoser ofte vanligere enn før. I de treløse områdene langs vestkysten i StOs finnes også mye myr av denne typen. Geogen åpen myrkant er rikere på torvmosearter enn noen annen myrtype. Noen få torvmosearter har også sin utbredelse begrenset til slik myr, f. eks. trøndertorvmose S. troendealgicum.
Geogen myrflate
Geogen myrflate omfatter treløs til tilnærmet treløs myr over oftest forholdsvis dyp torv, noen ganger flere meter. Denne naturtypen har mange typiske myrarter, indifferente arter og få fastmarksarter. Den er vanligst på topogen og limnogen myr, men forekommer også på helningsmyr (soligen myr), da over forholdsvis grunn torv. Gjenvoksningsmyr langs myrtjern og terrengsøkk med vannansamlinger er som regel geogen myrflate. Langs fattig–rik-gradienten finnes alle myrtyper fra kalkfattig til kalkrik myr, men torvmoser er sjeldne på de aller mest kalkrike myrene. Geogen myrflate er vidt utbredd i NoNe, SøBo og MeBo, men avtar i arealdekning i NoBo, er sjelden i ArKrTu og mangler i LaAl og SøArTu. Naturtypen inngår i alle seksjoner, minst vanlig i StOs langs vestkysten. På de kalkfattige myrene er det torvmosedominans i bunnsjiktet, med stort sett de samme artene som på ombrogen myrflate. Men på intermediær og moderat kalkrik geogen myrflate mangler flere av artene på slik myr, som kjøtt-torvmose Sphagnum medium, rødtorvmose S. rubellum og svelttorvmose S. balticum. Ingen torvmoser er kjent fra bare geogen myrflate.
Ombrogen myr
Ombrogen myr (nedbørmyr) har grunnvann som i sin helhet er dannet av nedbørvann (regn og snø/smeltevann), supplert med vindtransporterte elementer og partikler. Slik myr savner basekrevende planter.
Ombrogen myrskog
Ombrogen myrskog omfatter skogkledd myr med furu Pinus sylvestris som inneholder få til relativt få typiske myrarter og et markant innslag av fastmarksarter. Den finnes først og fremst som furukledde randsoner på høymyrer med ombrogen myrflate. Den opptrer flere steder i blanding med ombrogen åpen myrkant og overgangen kan noen ganger være glidende. Mer unntaksvis kan en også ha mindre myrer som er dominert av ombrogen myrskog. På ombrogene myrer med underliggende morenerygger kan slik myr også opptre i god avstand fra omgivelsenes fastmark, og kan da være omgitt av ombrogen myrflate på alle kanter. «Tørr–fuktig»-gradienten viser liten variasjon og kommer først og fremst til uttrykk gjennom et tuenivå dominert av lyng og dvergbusker, særlig røsslyng Calluna vulgaris, blokkebær Vaccinium uliginosum, blåbær V. myrtillus, tyttebær V. vitis-idaea og dvergbjørk Betula nana subsp. nana. Mindre, spredde fastmatteflekker kan opptre, men er ikke skilt ut som egen grunntype her. Ombrogen myrskog med torvmoser opptrer i alle fastlandssoner fra BoNe til NoBo, og i alle seksjoner. Ingen torvmoser har sin utbredelse begrenset til ombrogen myrskog. De få torvmosene som inngår i naturtypen, er stort sett felles med tueartene i ombrogen åpen myrkant.
Ombrogen åpen myrkant
Ombrogen åpen myrkant omfatter treløs eller tilnærmet treløs ombrogen myr, som oftest med grunn torv. Den er kjennetegnet ved en artsammensetning som er en blanding av typiske myrarter og karplanter og moser som har sin hovedutbredelse på fastmark. Ombrogen åpen myrkant er i boreale områder avgrenset til smale randsoner som grenser mot omgivelsenes fastmark, men er mer vanlig i overgangssoner mellom ombrogen myrskog og ombrogen myrflate, noen ganger i mosaikker. Det inngår her ofte spredd og kronglete småfuru, noen ganger spredtstilte furutrær, men ikke slik at det kan klassifiseres som skog. I nordboreal sone (NoBo) og enkelte steder i arktisk kratt-tundra-sone (ArKrTu) i Finnmark kan myrtypen også opptre som «øyer» i god avstand fra omgivelsenes fastmark, oftest over grunn torv. Mange ombrogene småmyrer og deler av større myrområder i de treløse myrområdene langs Norges vestkyst i sterkt oseanisk seksjon (StOs) hører også til her. Tilsvarende kan deler av terrengdekkende myrer (teppemyr) langs vestkysten med ombrogen torv og grunnvann klassifiseres hit. De har ofte grunn torv og et markant innslag av fastmarksarter, men i mindre omfang enn i myrskog. I forhold til «tørr–fuktig»-gradienten dominerer tuemyr med lyngarter, først og fremst røsslyng Calluna vulgaris og/eller dvergbjørk Betula nana subsp. nana, med innslag av blokkebær V. uliginosum. En kan ha områder med fastmattemyr og unntaksvis små mykmatter, for eksempel på terrengdekkende myrer. Ombrogen åpen myrkant opptrer i alle seksjoner og i alle soner fra boreonemoral sone (BoNe) til nordboreal sone (NoBo) og i noen grad i arktisk kratt-tundra-sone (ArKrTu) i Finnmark. Ingen torvmoser har utbredelse som er begrenset til ombrogen åpen myrkant, men rusttorvmose Sphagnum fuscum og kysttorvmose S. austinii har i SøBo/KlOs sine hovedforekomster i denne myrtypen. De vanligste tueartene er klubbetorvmose S. angustifolium, furutorvmose S. capillifolium og abelstorvmose S. divinum. Typiske fastmarkstorvmoser som tvaretorvmose S. russowii og grantorvmose S. girgensohnii inngår ofte på slik myr nær fastmarka.
Ombrogen myrflate
Ombrogen myrflate er treløs eller tilnærmet treløs ombrogen myr (nedbørmyr) kjennetegnet av en blanding av typiske myrarter, indifferente arter og få typiske fastmarksarter. Naturtypen omfatter oftest myr med store torvdybder, noen steder kan det være ned til 5–8(–10) meter underliggende torv. Ombrogen myrflate har på de fleste myrene en myrtopografi med godt adskilte tuer og høljer. I høljene finner en ofte en veksling mellom fastmatter, mykmatter og noen ganger flytematter og høljegjøler. Ombrogen myrflate i StOs på Vestlandet viser gjerne diffuse overganger mellom tuer og underliggende mattevegetasjon, og kan ofte være vanskelig å skille fra ombrogen åpen myrkant. Myrflatedominert myr inngår først og fremst i BoNe, SøBo og MeBo. Myrtypen avtar i relativt areal når en går inn i NoBo, er fraværende i LaAl og sjelden i sørarktiske områder i Finnmark. Det er stor lokal og ikke minst i regional variasjon i hvilke grunntyper som forekommer. Alle de fire trinnene langs «tørr–fuktig»-gradienten (tue, fastmatte, mykmatte, flytematte) er ofte til stede.
Ulike torvmosearter dominerer bunnsjiktet på ombrogen myrflate, særlig i fastmatter og mykmatter/flytematter, men mange steder inngår eller dominerer også torvmoser på tuemyr. Særlig rusttorvmose Sphagnum fuscum er der en karakteristisk art. Men ingen torvmosearter er funnet bare på ombrogen myrflate. Torvmosene er oftest klart nisjefordelt i utbredelse i forhold til «tørr–fuktig»-gradienten».