Engveps
Dolichovespula saxonica
Dronning av engveps Dolichovespula saxonica.
Engveps er en vanlig art i lavlandet i Sør-Norge. Arten er spesielt tallrik i bebygde områder, og dronningene er ofte å se søkende rundt hus om våren. De aller fleste små runde vepsebol som henger åpent oppunder tak og i uthus tilhører engvepsen. Arten er svært variabel i fargetegningene og kan være vanskelig å skille fra andre langkinnete veps.
Kjennetegn
Dronning av engveps Dolichovespula saxonica, hode.
Hann av engveps Dolichovespula saxonica
Alle kaster av engveps har lange kinn og øyeinnskjæringer som er svarte med gul nedre kant. Munnskjoldet er mørkt behåret og har spredt punktur med tydelig og fin mikropunktur mellom. Munnskjoldet er gult med varierende og ofte uregelmessige tegninger. Den typiske tegningen er en uregelmessig firkant som utvider seg noe oppover (krukkeform) og med en smal midtstrek som når kanten oppe og nede. Ikke sjelden er munnskjoldtegningen mer lik den hos taigaveps og norskveps eller redusert slik at den ligner mer den hos skogveps. Mellomkroppens sider har lang og lys behåring hos begge kjønn. Skutellen er noe hvelvet når den betraktes fra siden. Når man betrakter dyret ovenfra, ses ingen fordypning knyttet til den svake midtfåra. Bakkroppen har aldri røde flekker på sidene.
Hannens antenner er svarte med rødlig underside på leddene, mens antenneskaftet er gult på undersiden. Det finnes som regel to korte langsgående sansekjøler (tyloider) på hvert av leddene 7 til 12 (kjølen på ledd 13 er hel, og det kan også være antydning til kjøler på ledd 5 og 6).
Genitalier er svært like de hos taigaveps og norskveps, men kan skilles fra disse ved at innsiden av gonostipes er bredere og nesten vinkelformet avrundet.
Lengde: arbeider, 11–13 mm; dronning, 14–17 mm; hann, 13–15 mm.
Utbredelse
Engveps er i Norge vidt utbredt i Sør-Norge til og med Trøndelag. En relativt ny observasjon fra Hamarøy i Nordland fra 2017 (Artsobservasjoner.no) tyder på at arten kan være utbredt et stykke lenger nord i kyststrøk. Fra gammelt av er det også kjent to hanner fra indre Troms (Løken 1964), men det er usikkert om arten har faste bestander i Nord-Norge. Arten er imidlertid kjent fra langt nord i Sverige og Finland, men den går ikke opp i fjellet. Engveps er utbredt i Palearktis fra Storbritannia gjennom Europa og Sibir til Kina og Japan.
Levesett
Engveps liker seg best i åpne områder, skogkanter og bebygde strøk. Den går ikke opp i fjellet. Dronninga forlater overvintringsplassen i begynnelsen av mai og de første arbeiderne klekkes som regel i begynnelsen av juni. Nyklekte dronninger kan man av og til finne fra slutten av juli og i august. Hannene kommer som regel ut av bolet fra begynnelsen av juli og er vanlige i august. Engveps er ikke spesielt aggressiv dersom bolet forstyrres.
Bolet: Engveps anlegger som regel bolet åpent i tilknytning til bygninger, for eksempel under takmøner og i uthus. Den kan også ha bol i hulrom i trær, fuglekasser, under bergvegger eller hulrom i bakken. Bolet er oftest ikke så stort, men kan bli opptil 15–20 cm i diameter. Det består av grått forvitret treverk i papirtynne lag og mangler innflygingsrør.
Paring hos engveps Dolichovespula saxonica, Trondheim i Trøndelag.
Forvekslingsarter
Engveps kan være vanskelig å skille fra taigaveps og norskveps i de tilfellene der sistnevnte mangler røde tegninger på bakkroppen. Engveps har kortere kinn enn taigaveps hos alle kaster. Hos dronninger og arbeidere skilles den fra taigaveps og norskveps på at engveps har skutellum uten inntrykning i midten og at brystets sider er lysere behåret. Punktøynene danner en likesidet trekant hos engveps mens hos taigaveps og norskveps er avstanden mellom de bakre punktøynene større enn mellom det fremre og et bakre punktøye. Taigaveps og norskveps har alltid en gjennomgående mørk stripe på munnskjoldet, mens engveps ofte har en uregelmessig flekk som av og til ikke når kanten oppe eller nede.
Hannen av engveps skilles fra norskveps på at antennene hos førstnevnte har to korte langsgående sansekjøler på hvert av de ytre leddene (én på ledd 13). Engveps har noe mer konvekst skutellum enn taigaveps og norskveps. Genitaliene av disse tre artene er vanskelige å skille, men hos engveps er gonostipes litt bredere og nesten vinkelformet avrundet i den bredeste delen sammenlignet med taigaveps og norskveps. Det er helt nødvendig å sammenligne med referansemateriale for å se disse forskjellene.
