Sandmurerveps Ancistrocerus scoticus (Curtis, 1826)

Hos hunnen er hodet svart med en gul panneflekk, en gul flekk mellom antennefestet og fasettøyet på hver side og en liten gul flekk bak hvert fasettøye. Munnskjoldet er svart med en svak innskjæring i framkanten. Antennene er svarte, men med et gult område nær spissen av første ledd på undersiden. Mellomkroppen er svært kompakt og kraftig og ikke særlig mye lengre enn bred. Hos begge kjønn er den svart, men med en lite utpreget gul framkant på framryggens overside. Bakryggen og etterryggens bakside er grovt skulpturert og ikke særlig mer matte enn skutellum og mellomryggen. Bakkroppen har lyse bånd langs bakkanten av de tre første ryggleddene hos hunnen og av og til fjerde ryggledd hos hannen. Bukleddene er lyse langs bakkanten av andre ledd og har en lys flekk i bakhjørnet på tredje ledd. Arten forekommer i en gulhvit og en skarpt gul fargeform, hvorav den skarpt gule er mest vanlig. Første ryggledd har ei tydelig tverrlist på midten. Andre bukledd, sett i profil, er konvekst og bøyer kraftig ned mot basis av den rillebesatte tverrfåren. Kroppsbehåringen er lys med et brunskjær.

Hos hannen er munnskjoldet, en flekk på innsiden av fasettøynene og mandiblene gule. Munnskjoldet er svakt innskjært i midten. Antennene er lengre enn hos hunnen og siste ledd er kort, avsmalnende (sett forfra) og vendt bakover. Antennene er svarte på oversiden og gulaktige på undersiden. Beina hos hunnen er oransjebrune bortsett fra indre del av lårene som er svarte. Hannen har gule legger og tarser. 

Lengde: hunn, 10–12 mm; hann, 8–10 mm.

Sandmurerveps er funnet spredt i Sør-Norge nord til Trøndelag, der den er vanlig. Den finnes trolig også i Nord-Norge, siden den er utbredt over det meste av Nord-Sverige og Finland. Den er funnet i indre fjordstrøk på Vestlandet, i Lærdal, og opp mot skoggrensa på Røros og i Oppdal. Den er også vanlig på sandstrendene på Lista og Jæren. Totalutbredelsen omfatter det meste av den palearktiske region inkludert Nord-Afrika og østover til Korea. 

Sandmurerveps finnes helst i sandområder, både langs kysten og i innlandet helt opp mot tregrensa. Den kan anlegge boplasser i mange ulike miljøer, som i insektutgnag i død ved, under steiner på tørr mark, hulrom i murer eller hule plantestengler. Reiret mures av sand og leire. Den tar trolig larver av både bladbiller og småsommerfugler som mat til sine egne larver. De voksne er på vingene fra begynnelsen av juni til slutten av august, og den besøker gjerne blomster av ulike familier. Gullvepsen Chrysis vanlithi er oppgitt som boparasitt hos sandmurerveps (Paukkunen et al. 2015).