Arts- og naturtypekartlegging av Sognefjorden
47-13

Målet med prosjektet var å identifisere og kartlegge bunnfauna og naturtyper i Sognefjorden, den lengste og dypeste fjorden i Norge. Den er 1308 m dyp og strekker seg over 200 km innover i landet. Selv om Sognefjorden er en ikonisk gigant av en fjord som er relativt godt kjent med hensyn til topologi og hydrografi, så er det lite vi vet om hva som skjuler seg av dyreliv og naturtyper under fjordoverflaten.

Naturtyper på bunnen og veggene av fjorden har blitt studert ved å kartlegge artsammensetningen av dyr med klassisk prøvetakingsmetodikk og videokartlegging fra fjernstyrte ubåter. I Sognefjorden har de funnet over 20 arter som ikke tidligere var kjent fra Norge, blant annet innen sjøstjerner, skjell og tifotkrepser. I løpet av prosjektet har arter i gruppene amfipoder, havedderkopper, halekrepser og flerbørstemarker blitt DNA-strekkodet og gjort tilgjengelig gjennom strekkodebiblioteket BOLD.

Ut ifra artssammensetningen på kunne bunnen av Sognefjorden deles inn i seks biotoper: ytre del av fjorden med hardbunn eller grus, grunn myk bunn i fjordarmer og nære kystlinjen, myk bunn på intermediære dyp, steinbunn dekket av råtnende materiale på grunt vann, steinbunnd dekket av råtnende materiale på dypt vann og myk mudderbunn på dypt vann. 

Det ble vanligere med mudderbunn jo dypere man kom, og mye av steinbunnen var dekket av et lag med råtnende materiale. Antall artsgrupper var høyest der det var mest steinbunn som ikke var dekket av råtnende materiale, og antall artsgrupper avtok jo dypere man kom. Sand og skjellsand ble bare funnet der det var grunnere enn 200 meter. 

I tillegg har prosjektet har funnet en stor bestand av den sjeldne ruren, Anelasma squalicola, en mulig endemisk populasjon av reken Pasiphaea tarda, og det første gjenfunn av gastropoden Colobocephalus costellatus siden 1870, da den ble beskrevet av Michael Sars. Funnene viser at faunaen i store fjorder, som Sognefjorden, fortsatt er langt fra å bli beskrevet og mest sannsynlig inneholder flere udokumenterte arter.

ROV med kamera, van Veen-grabb, RP-slede, Bayer-slede, reketrål, Agassiz-trål, trekantskrape, MIK-nett. I tillegg er gammelt materiale studert, som i tillegg til de nevnte metodene også er samlet med Sneli-slede.

Rees JD, Noever C, Høeg JT, Ommundsen A & Glenner H (2014). On the Origin of a Novel Parasitic-Feeding Mode within Suspension-Feeding Barnacles. Current Biology 24: 1429–1434. https://doi.org/10.1016/j.cub.2014.05.030

Ommundsen A, Noever C & Glenner H (2016). Caught in the act: phenotypic consequences of a recent shiftin feeding strategy of the shark barnacle Anelasma squalicola (Lovén, 1844). Zoomorphology 135: 51-65. https://doi.org/10.1007/s00435-015-0296-1 

Buhl-Mortensen et al. (2017). Dyphavshabitater langt inn i landet: Nye undersøkelser av havbunnen i Sognefjorden. Naturen 6: 141. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3118-2017-06-03