Storskarv Phalacrocorax carbo (Linnaeus, 1758)

Storskarven er en stor svart sjøfugl med en blåaktig metallglans i fjærdrakten. Den er omtrent på størrelse med en gås. Den forekommer i to underarter i Norge; den marine underarten Phalacrocorax carbo subsp. carbo, og den mer kontinentale underarten Phalacrocorax carbo subsp. sinensis (som også kalles mellomskarv). Begge underartene har en karakteristisk hvit strupeflekk. Voksne fugler i paringsdrakt har også en tydelig hvit flekk på låret, mens mellomskarven i tillegg har en god del hvitt på sidene av halsen og nakken. Noen skarver av den marine underarten kan også ha hvite tegninger i hodet, spesielt i halsen. Ungfuglene har en mer brunlig fargetone og er lyse i buken fram til de oppnår voksendrakt 2 år gamle. Det er ikke enkelt å skille de to underartene fra hverandre. Det sikreste kjennetegnet når man ser de på nært hold, er at vinkelen mellom nebb og det gule feltet ved nebbrota er 90 grader eller mer hos mellomskarven og mindre enn 90 grader hos den marine underarten.

Storskarvkoloniene ligger på små holmer og skjær ytterst i skjærgarden, men kan også ligge på klipper ut mot havet, gjerne i bratte berg. Mellomskarven plasserer ofte reirene i trær, men kan også hekke på bakken.

De første storskarvene begynner å samle seg ved koloniene allerede i begynnelsen av april. De gamle hannene er først ute og finner ofte tilbake til fjorårets reirplass. Hannene er nå i sin fineste prakt med glinsende svart fjærdrakt og de lett synlige hvite partiene på lår (begge underartene) og hode (mellomskarven). Disse hvite flekkene spiller en viktig rolle i paringsspillet. Skarvene flagrer med vingene så hvitflekken vekselvis tildekkes slik at det ser ut som en blinkende lykt på avstand. Dette tiltrekker hunnene som inspiserer de ulike hannene og deres reirplasser. Så snart paret er etablert, parer de seg og bygger ferdig reiret. Etter kort tid legger hunnen 3–4 egg som ruges i en måneds tid. Hos den atlantiske storskarven blir de fleste eggene lagt i midten av mai, men på denne tiden har allerede de første ungene sett dagens lys hos den kontinentale underarten (mellomskarven). Andre, særlig yngre fugler, legger ofte ikke egg før langt ute i juni, og de som mislykkes med de første eggene kan også legge nye på denne tiden. På den måten blir det stor spredning i alder hos ungene som vokser opp. En finner ikke sjelden skarvunger i reirene så seint som i august, på en tid de fleste har forlatt kolonien. Storskarvens unger forlater reiret etter ca. 50 dager, men blir fortsatt matet av foreldrene i flere uker framover.

Typisk næring hos den atlantiske underarten er torskefisk på 100–300 g, opp til 700 g, mens den kontinentale underarten (mellomskarven) hovedsakelig beiter på brakkvannsfisk. Andre prefererte arter er sild, lodde, flyndrefisker og ulker, men matseddelen er meget omfattende.

Storskarven har en nær kosmopolitisk utbredelse, men mangler i Sør-Amerika. Den atlantiske storskarven hekker ved Nord-Atlanterens kyster, mens mellomskarven har en mer kontinental utbredelse og følger de store ferskvannssystemene i Europa.

I Norge hekker den Atlantiske storskarven langs kysten fra Hordaland nordover til grensen mot Russland. Siden 1997 har også mellomskarven begynt å hekke i Norge, med kolonier på kyststrekningen fra Østfold til Rogaland.

Den Nord-Atlantiske hekkebestanden (begge underartene) ble beregnet å være ca. 52 000 par i år 2000. Hekkebestanden av den atlantiske underarten i Norge talte i 2015 om lag 19 000 par. Hekkebestanden av mellomskarv talte ca. 2500 par i 2015.