Oter Lutra lutra (Linnaeus, 1758)

Oterpelsen er tykk og isolerende; sølvbrun på ryggen og føttene, lysere på undersiden. Oter har en langstrakt, strømlinjeformet kropp, svømmehud mellom tærne, og er godt tilpasset et liv i vann. Den lange og kraftige halen smalner av mot enden. Nakken er nesten like tykk som hodet. Snuten er avrundet og skallen flat, med øyne, nese og ører plassert tilnærmet i samme plan. Det gjør at oteren både kan se, høre, lukte og puste over vann, samtidig som bare en stripe av ryggen og hodet er synlig i vannskorpa. Kjønnene er nokså like, men hunnene er vanligvis litt mindre enn hannene. På land gir de korte beina og den lange kroppen oteren et karakteristisk utseende med bakparten krummet til værs, men dyrene kan bevege seg forbausende raskt i galopp og sprang. Bevegelsesmønstret er rastløst og aktivt, både i vann og på land når dyrene er uforstyrret, men når de ikke ønsker å bli oppdaget kan de opptre svært forsiktig.

Oter beveger seg elegant i vannet. Framdriften skjer både ved fraspark med beina og med en bølgende bevegelse med kropp og hale. Dyrene kan svømme flere hundre meter under vann, og dykke ned flere meter når de jakter. De må imidlertid opp å puste ofte, og et dykk varer sjelden mer enn et minutt.

Oterens fotavtrykk er stort, med små avtrykk etter hver av de fem tærne. Oterspor «mangler» ofte avtrykk av klørne, med mindre underlaget er temmelig mykt. På godt underlag kan også svømmehuden tre tydelig fram i avtrykket. Ved oterens markeringsplasser er det vanlig å finne spor etter graving i bakken og rubbing av pelsen mot underlaget. Mose og torv kan i noen tilfeller være rotet opp og deretter glattet til med rubbingen over mange kvadratmeter store områder. Siden oter og mink kan benytte samme markeringsplass er det ofte vanskelig å skille mellom sportegn av disse to artene. I områder med både oter og mink er det mulig å finne ut hvem som har lagt igjen ekskrementer ganske enkelt ved å lukte. Minkens ekskrementer er mindre, og lukter strammere. Oterekskrementer har en mer søtlig lukt.

Oter er vidt utbredt, opprinnelig fra kyst til kyst mellom Atlanterhavet og Stillehavet inkludert Japan, og fra Barentshavet til Det Indiske Hav. I Norge finnes den over hele landet, men er i dag mest tallrik i kyststrøkene fra Midt-Norge og nordover. Oter greier seg også fint ved vann og vassdrag i innlandet, og var tidligere nokså vanlig i slike områder. Men på samme måte som ved kysten ble den hardt beskattet på grunn av den verdifulle pelsen også i innlandsstrøk, slik at bestanden mange steder har slitt med å ta seg opp igjen. Unntaksvis kan oter treffes høyt til fjells. Tilgang på ferskvann er avgjørende for oteren ettersom pelsen trekker til seg vann og isolerer dårligere hvis dyrene ikke får vasket av seg saltet.

Oter regnes ikke for å være spesielt sosial, og tilbringer mye tid alene. Dyrene er ikke strengt territorielle, men har leveområder som varierer i utstrekning. Hannens leveområder er langt større en hunnens. Mens hunnenes leveområder kan overlappe med andre otere av begge kjønn, markerer hannene sine med luktstoffer og forsvarer området mot fremmede hanner.

Luktmarkering er oterens viktigste form for kommunikasjon. I områder med veletablerte oterbestander har dyrene markeringsplasser som merkes med urin og ekskrementer. På kysten er ofte ferskvannsforekomster i strandsonen markert på denne måten. Også oterstier, hi og soveplasser markeres, men ikke ynglehi som er i bruk.

Dietten varierer med levested, men generelt er småfisk viktigste matkilde. Foruten torskefisk er flyndre, ulke og rognkjeks viktig i tillegg til fugl, smågnagere og frosk. Oter foretrekker fersk mat. Restene vet andre arter å dra nytte av, spesielt fugler som havørn, kråkefugl og måker.

Oter lager hi selv, enten ved å grave seg inn i jordbakker eller utnytte steinurer og andre naturlige gjemmesteder, men kan også overta hiet til bever og rødrev. Veifyllinger, moloer og andre kunstig anlagte steintipper benyttes. Det plasseres aldri langt fra vann. Ynglehiet ligger gjerne lenger unna, mer usjenert og gjemt enn det som brukes som oppholdssted og skjul. Når fødselen nærmer seg forer hunnen hiet med gress, siv, tang og andre materialer hun finner i strandsonen.

Oter blir kjønnsmoden i tredje leveår, og dyrene ser ut til å kunne pare seg hele året. Hunnene kommer i brunst med 4–6 ukers mellomrom. Drektighetsperioden varer omtrent 63 døgn. Det er oftest to valper i hvert kull, men en og tre er heller ikke uvanlig. Unger blir født til alle årstider, men de fleste vår eller forsommer. Hunnen tar seg av ungene alene.

Ved fødselen er ungene blinde og tannløse, med sølvgrå pels. De holder seg i hiet til de er omkring to måneder gamle. Da starter svømmetreningen. Ungene bruker flere måneder på å lære seg å jakte og å bli dyktige svømmere, og følger mora hele første leveåret. I denne perioden bruker familien mange hi og soveplasser omkring i leveområdet.

Oter har få naturlige fiender. Det er menneskelig aktivitet som bidrar til størst dødelighet gjennom jakt og fangst, fiskegarn og påkjørsler.

Bevanger K (2015). Oter Lutra lutra (Linnaeus, 1758). www.artsdatabanken.no/Pages/182517. Nedlastet <dag/måned/år>