Skogjordmaur
Lasius platythorax
Dronning av skogjordmaur Lasius platythorax.
Skogjordmaur finnes i mange ulike naturtyper, men er mest vanlig i skog- og myrkanter der den oftest danner samfunn i morken ved eller i mosetuer. Arten er liten og mørk og karakteriseres av utstående behåring på antenneskaftene og spredt nedliggende behåring på munnskjoldet. I Norge er den svært vanlig i lavlandet i hele Sør-Norge nord til Trøndelag.
Kjennetegn
Arbeider av skogjordmaur Lasius platythorax.
Dronning av skogjordmaur Lasius platythorax.
Hann av skogjordmaur Lasius platythorax.
Hode av skogjordmaur Lasius platythorax, arbeider.
Skogjordmaur Lasius platythorax karakteriseres av utstående hår på antenneskaft og legger, samt spredt nedliggende behåring på munnskjoldet.
Arbeiderne er brunsvarte med noe lysere mellomkropp. Den utstående behåringen er tett og lang. De lengste hårene på framryggen er tydelig lengre enn antenneskaftets bredde i enden, mens de utstående hårene på hodets underside er omtrent så lange som denne bredden. Bakleggene har minst 15 utstående hår. Den nedliggende behåringen er relativt spredt. Langs en tenkt linje fra munnskjoldets overkant i midten til nedre hjørne av munnskjoldet krysses 10–15 nedliggende hår.
Dronningen har utstående behåring på antenneskaftene og på bakleggene som arbeiderne. De har også spredt nedliggende behåring på munnskjoldet. Mellomkroppen er forholdsvis lav sett fra siden (høyde/lengde = ca. 0,5–0,55).
Hannen har også utstående hår på bein og antenneskaft, men disse er mer spredt enn hos arbeiderne. Mandiblene har ingen tenner bortsett fra spisstannen.
Lengde: arbeider, 2–5 mm; dronning, 6,5–10 mm; hann, 3,5–5 mm.
Utbredelse
Skogjordmaur er utbredt i hele Europa, unntatt lengst nord i Fennoskandia og lengst sør i Spania. Utbredelsen østover i sørlige deler av Sibir er noe usikker pga. sammenblanding med svart jordmaur (Seifert 1991).
I Norge er arten svært vanlig i lavereliggende deler av Sør-Norge og er hittil påvist nord til Snåsa i Trøndelag (Kvamme 1999).
Levesett
Skogjordmaur finnes i mange ulike naturtyper, men er særlig vanlig i skog- og myrkanter. Koloniene bygges i marka i gressrøtter, mosetuer, under bark eller i død ved. Koloniene danner ikke tueformer over bakken slik som svart jordmaur, men kan av og til finnes i gamle mosetuer etter gul jordmaur Lasius flavus.
Koloniene har opptil 10 000 arbeidere, men kun en dronning (monogyn).
Arten lever av honningdugg hos bladlus og andre insekter.
Svermingen er synkron i et område og foregår som regel en gang i løpet av perioden fra slutten av juli til slutten av august.
Forvekslingsarter
Skogjordmaur kan forveksles med svart jordmaur Lasius niger, og de to artene ble splittet så seint som i 1991. De to artene utnytter ulike habitater: mens skogjordmaur finnes i naturlige habitater som skog- og myrkanter, er svart jordmaur mest vanlig i bebygde og forstyrrete områder. Habitatpreferansene overlapper imidlertid nokså mye mellom de to artene. Arbeidere og dronninger av de to artene skilles enklest på at skogjordmaur har mindre tett nedliggende behåring på munnskjoldet enn svart jordmaur. Langs en tenkt linje fra munnskjoldets overkant i midten til nedre hjørne av munnskjoldet, krysses 10–15 nedliggende hår hos skogjordmaur og 15–20 hos svart jordmaur. Disse forskjellene er enklest å se på store arbeidere. De lengste hårene på framryggen er tydelig lengre enn antenneskaftets bredde i enden hos skogjordmaur, mens de er omtrent like lange som denne bredden hos svart jordmaur. I tillegg er de utstående hårene på hodets underside ca. like lange som antenneskaftets bredde i enden hos skogjordmaur, mens de er tydelig kortere enn denne bredden hos svart jordmaur.
Dronningen hos skogjordmaur har en mellomkropp som er noe lavere sett fra siden (høyde/lengde = ca. 0,5–0,55) enn svart jordmaur (høyde/lengde = ca. 0,6).
Skogjordmaur kan også ligne sandjordmaur L. psammophilus som er noe lysere i fargen. Alle kaster av sandjordmaur mangler dessuten utstående behåring på antenneskaftene og har svært spredt og uanselig utstående behåring på bakleggene.
Hannene av skogjordmaur og svart jordmaur kan ikke skilles på morfologiske karakterer.
