M8 Helofytt-saltvannssump
Helofytt-saltvannssump omfatter tette bestander av makrohelofytter, det vil si storvokste sumpplanter med røttene i sublitoral bunn (som ikke tørrlegges ved lavvann), i vannstrandbeltet eller noe opp i landstrandbeltet.
Helofytt defineres som «plante som er tilpasset et liv i eller i nær tilknytning til vann (ferskvannsbunn, saltvannsbunn og/eller fjærebeltemark/bunn og/eller våtmark) gjennom forekomst av luftekanaler i rot, stengel og/eller blad; rota eller rotstokken kan mer eller mindre permanent stå i vann mens blader og blomster rager opp i lufta».
Makrohelofyttene skaper et spesielt livsmiljø både for påvekstorganismer og bunndyr, slik at helofyttbeltet totalt sett har en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra samfunn uten karplanter eller med mer spredtvoksende karplanter eller karplanter tilhørende andre livs- og vekstformer. Enartsbestander er vanlig. Helofytt-saltvannssump forekommer på svært beskyttete steder med brakt vann, innerst i viker, kiler etc., typisk med tilsig av ferskvann fra landsida (ofte ved elve- eller bekkeutløp). Helofytt-saltvannssump er knyttet til finmaterialrike steder.
Definisjonsgrunnlag og avgrensning
Helofytter (sumpplanter) er semi-akvatiske planter som vokser i og langs kanten av innsjøer og elver og også forekommer i brakkvann. De har hoveddelen av sine fotosyntetiserende organer over vannflata og et velutviklet rotsystem. Helofytt-begrepet er upresist og blir brukt i flere ulike betydninger. Terrestre botanikere har en tendens til å definere begrepet mye videre enn vannbotanikere, til også å inkludere «overgangshelofytter» («helofytt-kantarter»; arter i utkanten av definisjonsområdet for helofytt-begrepet), det vil si arter som strengt tatt tilfredsstiller definisjonen av helofytt og som finnes på våte steder, f.eks. i våtmarkssystemer og langs kanten av vannforekomster ned til ca. 50 cm dyp, men ikke på dypere vann. Eksempler på overgangshelofytter som kan finnes i tilknytning til saltvann er krypkvein (Agrostis stolonifera), gulldusk (Lysimachia thyrsiflora), fredløs (L. vulgaris) og kattehale (Lythrum salicaria). Hovedtypen M8 Helofytt-saltvannssump er avgrenset til å inkludere tette bestander av makrohelofytter, det vil si storvokste helofytter, bestander av overgangshelofytter er ikke inkludert. Med «tett bestand» mener en bestand med maksimal dekning (gjennom vekstsesongen) > 25 %. Til de viktigste brakkvanns-makrohelofyttene hører havstarr (Carex paleacea), saltstarr (C. ×vacillans), mannasøtgras (Glyceria fluitans), kjempesøtgras (G. maxima), takrør (Phragmites australis), sjøsivaks (Schoenoplectus lacustris), pollsivaks (S. tabernaemontani) og havsivaks (Bolboschoenus maritimus). Makrohelofyttene danner oftest reinbestander eller blandings-bestander av to arter, og fyller i stor grad samme del av det økologiske rommet.
Øvre grense for forekomst av makrohelofytt-dominerte bestander i brakkvann følger ikke strengt den definisjonsmessige øvre grensa for vannsystemer mot fastmarkssystemer og våtmarkssystemer som trekkes der bunnen/marka er dekt av vann 50 % av tida. Samfunn av overgangshelofytter kan trekke noe nedenfor denne grensa, og makrohelofytt-dominerte bestander kan gå noe lengre inn mot land. Hovedtypen M8 Helofytt-ferskvannssump skal avgrenses på grunnlag av artssammensetningen og ikke på grunnlag av en teoretisk linje mellom vannstrand og landstrand.
Variasjon
Brakkvannstilknyttet helofyttvegetasjon synes i enda mindre grad enn ferskvannstilknyttet helofyttvegetasjon å variere systematisk med variasjon i miljøforholdene. De viktigste miljøvariablene som påvirker saltvannspåvirket helofyttvegetasjon synes å kunne være salinitet, plassering i soneringen fra nedenfor til et stykke opp i fjærebeltet og innhold av organisk materiale. Ikke for noen av disse finnes imidlertid dokumentasjon som gir grunnlag for å anta at det er betydelig variasjon i artssammensetning langs dem.
Kunnskapsbehov
Variasjon i artssammensetning i M8 Helofytt-saltvannssump og dennes relasjon til miljøforholdene.
Grunntypeinndeling
M8 er ikke delt videre inn.