M3 Fast fjærebelte-bunn

– Såvel populærbeskrivelser av variasjonen på hardbunn i det eufotiske beltet (f.eks. Køie & Kristiansen 2000, Fredriksen & Throndsen 2001) som vitenskapelige typesystemer som det britiske MarLIN (Connor et al. 2004), identifiserer vannpåvirkningsintensitet (VF), dybderelatert lyssvekking (DL) og marin salinitet (SA) som de viktigste LKM for variasjon i artssammensetning på fast fjærebeltebunn. Det finnes ikke undersøkelser som kvantifiserer variasjonen i artssammensetning langs de LKM som er identifisert som viktige. Til grunn for trinninndelingen er derfor lagt at godt karakteriserte «samfunn» som avløser hverandre langs de aktuelle LKM er akseptert som trinn. VF er, som i M1 Eufotisk fast saltvannsbunn, delt i fire hovedtypetilpassete standardtrinn, men med en forskyvning av grensene mellom VF∙3 og VF∙4. I M3 omfatter ekstremtrinnet VF∙4 de aller sterkest bølgeeksponerte stedene langs norskekysten (spissen av Stadlandet, Værøy i Lofoten, etc.), som har en fastsittende vegetasjon som bare består av små, filamentøse alger. På slike steder kan fjærebeltet (inkludert supralitoralbeltet) ha en vertikal utstrekning på opp til 12 m. På grunn av vanskelig tilgjengelighet, er slike miljøer nesten ikke undersøkt. Det er grunn til å anta at VF∙h medfører at bølgeeksponeringen overstyrer alle andre LKM.

– TV er delt i tre trinn. Trinndelingen av VF og TV er harmonisert med MarLIN (Connor et al. 2004), der eulitoral zone omfatter samme vertikalvariasjon som hovedtypen, og er delt i lower, mid og upper zones, og det opereres med kategoriene low, moderate og high energy litoral rock.

– Liksom langs andre viktige LKM, er det lagt til grunn at ekstreme forhold langs én gradient har en sterk tendens til å «overstyre» og jamne ut variasjon langs andre. Følgelig er grunntypeskjemaene forenklet slik at bare kombinasjoner av LKM-trinn som er kjent for å ha, eller med stor sannsynlighet har, en distinkt artssammensetning, er opprettholdt som grunntyper.

– Tredelingen av marin salinitet (SA) grunner seg på observasjoner omkring utløpet av Glomma og i Sandnesfjorden (T. Kroglund, pers, medd.) av hvor langs denne LKM at ulike algearter kommer inn, og indikasjoner på at det er viktige endringer i artssammensetningen ved saliniteter omkring 18 og 5 ‰ (F. Moy & E. Oug, pers. medd.)

– Forskjeller i artssammensetning mellom bergvegg og bergknaus (HF∙2 og HF∙1) er dårlig dokumentert, men HF er likevel inkludert som tLKM fordi fjellets helning har betydning såvel i T1 Nakent berg som M1 Eufotisk fast saltvannsbunn. (og sannsynligvis også i T6 Strandberg).

– Connor et al. (2004) lister opp ulike algesamfunn for steder med sterk vannpåvirkningsintensitet (VF) mellom steder der den sterke vannpåvirkningsintensiteten skyldes sterke tidevannsstrømmer og der den skyldes sterke bølger (Connor et al. 2004). Dette fanges opp av Vannpåvirkningsregime (VR), som tentativt er inkludert som uLKM i M3.

– Det er uklart om artssammensetningen på stabile, grove sedimenter [først og fremst blokker; dominerende kornstørrelsesklasse (S1) S1∙a] skiller seg fra artssammensetningen på bergknauser, f.eks. ved å inneholde arter som begunstiges av den ujevne overflata med hulrom, blokkundersider etc. Inntil mer informasjon foreligger er S1 Dominerende kornstørrelsesklasse lagt inn som en uLKM.

– Det finnes ikke undersøkelser som kvantifiserer variasjonen i artssammensetning langs de LKM som er identifisert som viktige. Til grunn for trinninndelingen er derfor lagt at godt karakteriserte «samfunn» som avløser hverandre langs de aktuelle LKM er akseptert som trinn. VF er dermed delt i to sentrale trinn for de tareskogsdominanstypene med ett trinn på hver side. Likeledes er DL delt i de tre trinnene som vanligvis er beskrevet i litteraturen. Liksom langs andre viktige LKM, er det lagt til grunn at ekstreme forhold langs én gradient har en sterk tendens til å «overstyre» og jamne ut variasjon langs andre. Følgelig er grunntypeskjemaene forenklet slik at bare kombinasjoner av LKM-trinn som er kjent for å ha, eller med stor sannsynlighet har, en distinkt artssammensetning, er opprettholdt som grunntyper.

– Som i M1 Eufotisk fast saltvannsbunn er disruptiv isskuring (IF∙¤) inkludert som tLKM. Langs hele kysten kan lokalt isskuring i tidevannsbeltet tidvis forårsake fullstendig tap av arter på fast bunn slik at samfunn av flerårige organismer ikke opprettholdes over lengre tid. Isbetinget forstyrrelse (IF∙¤) inkluderes derfor som grunntyper i M3. Isforstyrrelsesvirkningen er uavhengig av hvilke arter som dominerer, slik at det ikke er finnes noen gradient i artssammensetning mellom intakt fast bunn (IF∙0ab) og bunn med disruptiv isforstyrrelse (IF∙¤). Til grunn for bare å skille ut én grunntype ligger antakelsen om at disruptiv forstyrrelse overstyrer variasjon langs alle andre LKM også på fast fjærebeltebunn.

– Raspreget fast fjærebelte-bunn forekommer mange steder langs kysten der rasmarker går rett i havet. Fordi suksesjonen på fast bunn går mye raskere i vann enn på nakent bergsubstrat på land, må rasintensiteten være desto sterkere for å gi utslag på artssammensetningen. Artssammensetningen på rasmark i fjærebeltet er dårlig kjent, men marin faggruppe konkluderte at høy rasfrekvens sannsynligvis gir seg utslag i artssammensetningen på saltvannsfastbunn, i hvert fall i form av redusert artsrikdom. Som en konservativ løsning er rasutsatthet (RU) inkludert i beskrivelsessystemet for M3 som en uLKM.

– Sammenstilling av generaliserte artslistedatasett (fortrinnsvis flere, fra ulike regioner) for å teste den framlagte naturtypeinndelingshypotesen med henblikk på gradientlengdeberegning for alle foreslåtte hLKM, tLKM og uLKM.

– Analyse av artslistedata fra MarLIN, med stasjoner og typer fordelt på naturtypekategorier gitt av framlegget til typeinndeling i NiN 2.

M3 er delt i 10 GT for kombinasjoner av hLKM 4 VF × 3 TV for SA∙3 & HF∙1 (normalsalte bergknauser) som antas å ha innbyrdes betydelig forskjellig artssammensetning, + 3 GT for kombinasjoner VF × TV med redusert saltholdighet (for HF∙1 og hver av SA∙2 og SA∙1), + 4 GT for kombinasjoner med VF for HF∙2 & SA∙3 (normalsalte bergvegger), + 1 GT for redusert saltholdighet (SA∙12) for HF∙2, + 1 GT for IF∙¤ uavhengig av trinn langs andre LKM.