Frostklokkemose
Encalypta brevipes
Fuktige skudd med unge sporofytter med hette og gamle sporofytter uten hette.
Denne arten er kjent fra Jotunheimen og Svalbard, samt ett funn fra Nord-Sverige. Den kjennetegnes av ei stor, fremtredende hette med ganske kort spiss. Sporehuset er glatt og peristom mangler.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Tungeformet blad med lang fargeløs hårspiss.
Liten klokkemose med tungeformete blad der nerven løper ut i en lang hyalin spiss. Sporehuset er glatt, smalt sylindrisk og sitter på en kort, opp til 3 mm lang rød stilk. Peristom mangler. Kalyptraen er stor og fremtredende, dekker hele sporehuset og har tydelige fliker ved basis. Spissen på hetta er kortere enn hos de fleste andre artene i slekta. Sporene er 37–48 µm i diameter med mørk brun farge.
Økologi
Frostklokkemose er kjent fra to lokaliteter om lag én kilometer fra hverandre i Jotunheimen. Berggrunnen er svakt baserik og på begge stedene vokste arten i en bergsprekk. De to voksestedene er sørvendt, tørr bergvegg i 1630 meters høyde og ei flyttblokk i 1730 meters høyde. På den eneste kjente svenske lokaliteten vokser arten på finkornet forvitringsjord i ei vestvendt, bratt fjellside med ulike bergarter av varierende rikhet.
Utbredelse
Arten er kjent fra Jotunheimen på fastlandet i Norge, og fra Longyearbyen på Svalbard. Videre har arten én kjent lokalitet i de nord-svenske fjellene. Hovedutbredelsen til arten ligger i Sibir og øst i Nord-Amerika. Arten forekommer også sparsomt i Alpene, Tatrafjellene, på Grønland og på Island.
Tørre skudd med sporofytter. Sporehuset har glatt overflate og mangler peristomtenner.
