Snøleie

Snøleie omfatter jorddekt fastmark med etablert vegetasjon, på fastlandet over eller nær skoggrensa og i Arktis,. Snøleie kjennetegnes først og fremst ved at langvarig snødekke begrenser vekstsesongens lengde. Solifluksjon (jordflyt) er vanlig. Med unntak for dvergvier-artene spiller vedaktige planter en underordnet rolle mens urter, grasvekster og moser kan dominere. Snøleie dekker store arealer i lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard, og forekommer også i høgalpin sone og den nordarktiske tundrasonen. Arealandelen av snøleie øker fra kontinentale mot oseaniske områder.

Utfyllende karakteristikk av snøleie og av variasjonen innen snøleie langs den lokale basisøkoklinen snødekkebetinget vekstsesonglengde (SV) finnes i Artikkel 15.

Typifisering av snøleier under skoggrensa

Snøleie forekommer også sporadisk under den klimatiske skoggrensa, særlig i oseaniske bioklimatiske seksjoner i nordboreal (til deks også mellomboreal) bioklimatisk sone, der snømengdene kan være store og snøen blir liggende lenge. Snøleie forekommer også som åpne treløse forsenkninger i øvre del av fjellskogen i mer kontinentale områder.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 26 – våtmarkssystemet svak kilde og kildeskogsmark (V3) mot fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18), fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 35 – våtmarkssystemet åpen myrflate (V6) mot fastmarkssystemene frostmark og frosttundra (T28), fjellhei og tundra (T29), og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 69 – frostmark og frosttundra (T28) mot relevante hovedtyper på mark som ikke er sterkt preget av frostaktivitet: fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 70 – fjellhei og tundra (T29) mot snøleie (T30)
Kort om grunntypeinndelingen

Snøleie deles i 22 grunntyper på grunnlag av tre økokliner (Fig. 1):

Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

De tre valgte økoklinene peker seg ut som klart viktigst. Gjærevoll (1956) hevder at disse tre økoklinene er tilstrekkelig for å fange opp all ’normal’ variasjon i planteartssammensetning i snøleie (med ett unntak, bregnesnøleiene, se avgrensningskommentar mellom våtmarkssystemet sterk kaldkilde og fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark, åpen skredmark, fjellhei og tundra og snøleie). Variasjonen, som er illustrert i Bilde 1–45, omfatter tre trinn langs snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV), trinn 1 moderat snøleie, trinn 2 seint snøleie og trinn 3 ekstremsnøleie; fem trinn langs kalkinnhold (KA) fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark; og langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark og trinn A2 fuktmark.

Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning forekommer knapt som større sammenhengende arealer over skoggrensa. Økoklinen tungmetallinnhold (TU) er derfor verken lagt til grunn for grunntypeinndeling eller inkludert i beskrivelsessystemet for snøleie.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i 22 grunntyper basert på tre økokliner er vist i Fig. 1. For å sikre best mulig parallellitet mellom grunntyper i ulike fastmarkssystemer, er samme system for å slå sammen fem trinn til tre samletrinn langs kalkinnhold (KA) benyttet for snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) trinn 2 seint snøleie og trinn 3 ekstremsnøleie som ved inndelingen av en lang rekke andre hovedtyper av fastmarkssystemer [kystlynghei, nakent berg, åpen ur og snørasmark, moderat tørkeutatt og ekstremt tørkeutsatt fastmarksskogsmark, åpen grunnlendt naturmark i lavlandet, boreal hei og fjellhei og tundra, grunntyper for snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei og trinn 3 avblåst rabbe]. Det er imidlertid stor variasjon i planteartssammensetning innenfor kalkinnhold (KA) samletrinnet som består av trinn 4 intermediært og trinn 5 kalkrik. Ekspertgruppa har derfor, etter mønster av grunntypeinndelingen av fjellhei og tundra for leside [snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside] benyttet alle fem trinn langs kalkinnhold (KA) som separate trinn i grunntypeinndelingen for moderat snøleie [snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) trinn 1 moderat snøleie].

Gjærevoll (1956) framholder at det på svært langvarig snødekket mark [ekstremsnøleier; snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) trinn 3 ekstremsnøleie; se Bilde 37–45] vanskelig å skille veldrenert mark fra fuktmark og svake kilder, blant annet fordi det lange snødekket gjør at marka blir mer eller mindre permanent fuktig eller bare tørker opp for en svært kort periode. Det synes likevel mulig å gjennomføre todelingen langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) i trinn A1 veldrenert mark og trinn A2 fuktmark også for ekstremsnøleiene. Typisk for ekstrem-fuktsnøleiene er blant annet rikelig forekomst av Pohlia subg. Pohliella (bulbill-bærende nikkemoser), dominans av krypsnømose (Anthelia juratzkana; se Bilde 41, 43–44). Ofte forekommer typen på grunn flytjord blant grus og stein (Bilde 42–45).

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for snøleie (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO) varierer en del innenfor snøleie (liksom innen fjellhei og tundra). Snøleie er knyttet til forsenkninger i terrenget (Bilde 2, 20), der løsmassedekket av naturlige grunner ofte er tjukkere enn på rabbene. Kornstørrelsen har sannsynligvis liten effekt på artssammensetningen, men er inkludert i beskrivelsessystemet for snøleie for fullstendighetens skyld. ’Bregnesnøleier’ (Bilde 4) forekommer først og fremst på kornstørrelse (KO) trinn 8 blokkdominert mark. Samme forenkling av trinndelingen som er brukt for fjellhei og tundra (og en rekke andre hovedtyper innen fastmarkssystemer) er benyttet, det vil si at skillet mellom kornstørrelse (KO) trinn 5 dominert av fin eller middels grus og trinn 6 dominert av grov grus, som definerer skillet mellom livsmedium-hovedtypene grovere uorganiske substrater på land og finere uorganiske substrater på land, også gjenspeiles i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra. Kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert finnes knapt i fjellet, og er slått sammen med trinn 2 siltdominert. Ingen av spesialtrinnene er relevant for fjellhei og tundra.

Frostvirkning på marka (FM) er representert med to trinn, Y1 mark uten eller med ubetydelig frostvirkning og trinn Y3 flytjordsmark, i snøleie. Denne økoklinen reflekterer jordstabilitet, som er en viktig årsak til variasjon i artssammensetning, ofte på fin skala, i fjellet (Bilde 22, 25, 43–44). I motsetning til i fjellhei og tundra, som for en stor del har stabilt jordsmonn, i hvert fall i lavalpin bioklimatisk sone, er en stor andel av snøleiearealet utsatt for jordflyt. Den økende snødekkevarigheten er en direkte årsak til økende jordustabilitet, og andelen av snøleiearealet som viser tegn til jordflyt [økoklinen frostvirkning på marka (FM) trinn Y3] øker med økende snødekkevarighet. Variasjon relatert til jordstabilitet reflekteres ofte i mønstre på svært fin skala, men økoklinen er likevel inkludert i beskrivelsessystemet for snøleie fordi relativ arealandel av stabil kontra flytjordsutsatt mark er viktig for fullstendig karakteristikk av snøleiearealer.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er viktige økokliner fordi utnyttelse av snøleie (særlig moderate snøleier i lavalpin sone) til utmarksbeite fortsatt har stor økonomisk betydning i Norge. Fortsatt blir store arealer over skoggrensa ekstensivt beita (Bilde 5). Det er heller ikke utenkelig at enkelte gras- og urtedominerte moderate snøleier kan ha blitt slått. Beite og slått i utmark svarer til grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd. For arealenheter preget av hevd, kan hevdform angis som grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått eller trinn Y2 beite.

Snøleie forekommer på det norske fastlandet i alle bioklimatiske : boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A3 mellomboreal sone (MB) på steder med edafisk sterkt senket skoggrense, for eksempel områder med langvarig snødekke i mellomboreale baklier, til trinn A7 høgalpin sone (HA) og, i det arktiske fastlandsområdet også i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ). På Svalbard forekommer snøleie i bioklimatiske soner (BS) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og i B4 nordarktisk tundrasone (NATZ). Snøleie finnes i alle bioklimatiske seksjoner (BH) bortsett fra trinn 6 sterkt kontinental seksjon (C2) på Svalbard. Snøleie er en mangfoldig og variabel natursystem-hovedtype, med betydelig regional variasjon i artssammensetning. Gjærevoll (1956) gir en detaljert oversikt over variasjonen i artssammensetning i snøleier.

Beskrivelsessystemet for snøleie (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av de generelle tilstandsvariablene. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevant.

Beskrivelsessystemet for snøleie inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Snøleie kan inneholde distinkte landformer som resultat av jordflyt, som adresseres gjennom den lokale basisøkoklinen frostvirkning på marka (FM) trinn Y3 flytjordsmark. Forekomst av tydelige mikro-former av landformenheten flytjordsvalk (ML–8) er inkludert i beskrivelsessystemet for landformvariasjon (Bilde 22).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.