Mosetundra

Mosetundra omfatter særpreget arktisk natur som er betinget av kombinasjonen permafrost og naturlig gjødsling. Mosetundra kjennetegnes ved sammenhengende matter av store, relativt hurtigvoksende moser som ligger direkte på et permafrostlag 20–40 cm under moseoverflata, og som, i motsetning til våtmarkssystemer, mangeler et fritt grunnvannsspeil i det aktive laget. Mosetundra gjødsles vanligvis av fugl, men dessuten finnes en spesiell type mosetundra på steder med høy tetthet av stasjonær svalbardrein. Den mest typiske mosetundraen finnes i skråninger med 5–30° helning under (større) fuglefjell i den nordarktiske bioklimatiske sonen på Svalbard.

Mosetundra kjennetegnes ved sammenhengende matter av store, relativt hurtigvoksende moser. Den viktigste arten er gullmose (Tomentypnum nitens), som vokser direkte på et permafrostlag 20–40 cm under moseoverflata. Mosetundra mangler et fritt grunnvannsspeil i det aktive laget. Den typiske mosetundraen finnes i moderat til sterkt hellende skråninger (5–30°) under fuglefjell. Fuglegjødslingen forklarer mosemattenes høye produktivitet. Kombinasjonen av lave temperaturer (i den nordarktiske bioklimatiske sonen) og at mosematta isolerer dypere jordlag mot varme gjør at nedbrytningen er lavere enn produksjonen, slik at akkumulasjon av organisk materiale finner sted [dette kommer til uttrykk gjennom økoklinen akkumulering av organisk materiale: akkumulering av organisk materiale i permafrost (AO–C)], også i hellende terreng uten stående grunnvann rett under markoverflata. Mosetundra er altså etter definisjonen et torvproduserende natursystem. Vanderpuye et al. (2002) hevder at den typiske mosetundraen har større økologisk likhet med mosedominerte, gjødslete (sub)antarktiske systemer enn med våtmark. Vanderpuye et al. (2002) drøfter begrepet mosetundra (moss tundra), som har vært brukt og fortsatt brukes i mange ulike betydninger. De foreslår at begrepet avgrenses til arktisk, permafrostbetinget mosedominert mark uten våtmarksegenskaper. Denne betydningen av begrepet mosetundra ligger til grunn for bruken av begrepet også i NiN.

Mosetundra erstatter fuglefjell-eng i skråningene under bergveggene i fuglefjell i den nordarktiske bioklimatiske sonen. Lengre sør er klimaet varmt nok til at karplanter dominerer i fuglefjellene, og til at nedbrytningen holder tritt med produksjonen av organisk materiale. Elvebakk (2005) angir fire større mosetundradominerte områder på vegetasjonskart over Svalbard i målestokk 1:3 500 000, men mosetundra er vanlig i alle deler av nordarktisk tundrasone på Svalbard. I mellomarktisk tundrasone finnes mosetundra i svært begrenset omfang, som mindre områder i nordvendte skråninger (disse kan ses på som nordarktiske enklaver) eller i sig fra områder med kraftig reinbeiting.

Mosetundra kan også utvikles utenom fuglefjell, i første rekke i områder med store bestander av svalbardrein. Svalbardreinen er ikke nomadisk som reinen på fastlandet. I stedet utvikler den et tykt fettlag som gjør at den klarer seg gjennom vinteren med mindre mattilgang enn fastlandsreinen (Tyler & Øritsland 1989). Delpopulasjonene på Svalbard er derfor konsentrert til områder der det både finnes gode vinter- og sommerbeiter, hvor reinen normalt vandrer innenfor et begrenset område. Fettlaget gjør at svalbardreinen, i motsetning til sine slektninger på fastlandet, ikke er avhengig av tilgang til lav på vinterbeitene. Vinterstid eter svalbardreinen karplanter, moser og rester av lavvegetasjon. Svalbardreinen mangler naturlige predatorer. I stedet er det perioder med regn vinterstid, som resulterer i at det legger seg ei iskappe over vegetasjonen, som er viktigste bestandsregulerende faktor (Svalbard har et svakt oseanisk element i sitt høyarktiske klima som andre høyarktiske områder mangler). Svalbardreinen ser derfor ut til å være svært godt tilpasset forholdene på Svalbard.

En og samme reinpopulasjon utnytter ett gunstig, avgrenset område både sommer og vinter, og har gjort det i årtusener. Da er det ikke uventet at den har satt sitt preg på vegetasjonen, også på andre måter enn ved å beite ned lavdekket (det kan skje på svært få år). Store mengder avføring som brytes relativt raskt ned, det arktiske klimaet tatt i betraktning, gir stedvis en sterk gjødslingseffekt, men graden av gjødselpåvirkning varierer mye på fin skala og gir vegetasjonen et mosaikkartet preg. Svalbardreinen beiter ikke i våtmarker, verken om sommeren (da står grunnvannet for høyt og er for kaldt, og bedre beiteområder er tilgjengelige) eller om vinteren (da er de utilgjengelige på grunn av is og snø). Rabbene brukes bare om vinteren, men der brytes den perleforma vintermøkka sakte ned. Det er i det mellomliggende terrenget – der mosetundraen finnes – at de favoriserte beiteplantene finnes og at mat er tilgjengelig både sommer og vinter. Mosetundra utvikles i områder med høye tettheter av svalbardrein på lokale steder der marka er fuktig, men ikke våt, der tettheten av både sommer- og vintermøkk er høy, og der nedbrytingen av møkka går relativt raskt. Slik mosetundra er definert her, utvikles naturtypen derfor også i intensivt reinbeitede områder, selv om der også kan finnes overganger mellom kontinuerlige mosematter, som vanligvis er betinget av gjødslete dreneringsbaner, og mosematter som forekommer flekkvis.

Et spesialtilfelle av mosetundra er mosematte-samfunnene som finnes på platåene av Edgeøya og Barentsøya, som er svært tydelig detekterbare på satellittbaserte kart. Disse områdene ligger klimatisk innenfor polarørken-sonen [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B5 arktisk polarørkensone (APDZ), men har mye skodde og rikelig tilførsel av fuktig luft sommerstid. Disse områdene er vanskelig tilgjengelige, og har ikke vært studert de siste tiårene. Studier av Philippi (1973) antyder at de tilhører hovedtypen mosetundra sjøl om de ligger i områder med polarørken-klima.

En annen årsak til store forekomster av mosetundra på Svalbard, er mangelen på smågnagere. Smågnagere som lemen har mose som viktig vinterdiett. Østmarkmus er innført til Colesbukta-området på Svalbard (Fredga et al. 1990) i nyere tid og har en begrenset utbredelse innenfor et område der fuglefjell-enger og ikke mosetundra dominerer.

Slik mosetundra er definert her, har natursystem-hovedtypen sitt utbredelsestyngdepunkt (på verdensbasis) på Svalbard. Trolig forekommer mosetundra også på deler av Novaja Zemlya, mens den i stor grad mangler i øvrige deler av Arktis. Dette kan forklares ved tre egenskaper ved Svalbards dyreliv:

1. Svalbard er isfritt lengre nord enn øvrige deler av Arktis, og store sjøfuglkolonier finnes derfor under kaldere klima enn i andre arktiske områder.
2. Svalbardreinen er ikke-nomadisk og forårsaker en kraftig og vedvarende gjødselseffekt på marka innenfor sine favoriserte beiteområder.
3. Mosespisende smågnagere som lemen mangler på Svalbard.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 29 – våtmarkssystemene sterk kaldkilde (V4), åpen myrflate (V6), arktisk permafrost våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9) mot fastmarkssystemet mosetundra (T16)
Avgrensningskommentar 57 – fuglefjell-eng (T15) og mosetundra (T16)
Avgrensningskommentar 58 – mosetundra (T16) og polarørken (T21)

Mosetundra deles tentativt i fire grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

Valg av økokliner og trinn

I den snevre avgrensningen av mosetundra som er lagt til grunn i NiNkarakteriseres hovedtypen ved å ha permafrost og ved å mangle fritt grunnvannsspeil. Valget av de to økoklinene kalkinnhold (KA) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), henholdsvis som variasjon fra trinn 3 moderat kalkfattig til trinn 5 kalkrik eller 6 kalkmark og fra trinn A1 veldrenert mark til A2 fuktmark, baserer seg på A. Elvebakk (pers. obs.). Denne inndelingen er en parallell til inndelingen av fuglefjell-eng.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i fire grunntyper på grunnlag av de to økoklinene er vist i Fig. 1. Fordelingen på to trinn langs kalkinnhold (KA) er tentativ, men følger samme mønster [med deling mellom kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær og trinn 5 kalkrik] som er gjennomført for de to andre hovedtypene der fuglegjødsling er en viktig faktor (fugleberg og fuglefjell-eng).

Ifølge A. Elvebakk (pers. obs.) domineres de fire grunntypene av ulike mosearter (se Fig. 2).

Følgende lokale basisøkoklin er inkludert i beskrivelsessystemet for mosetundra (Fig. 3):

Kornstørrelse (KO), inkludert i beskrivelsesystemet for mosetundra fordi fuglefjell ikke bare består av bratte klipper og stupbratte dråg, men også forekommer over ur-bunn og på reinsdyrgjødslet grus- og steinmark. Tentativt er kornstørrelse (KO) fra trinn 6 dominert av grov grus til trinn 9 (fast) fjell inkludert i beskrivelsessystemet, på samme måte som for fuglefjell-eng

Forekomsten av mosetundra er begrenset til bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B4 nordarktisk tundrasone (NATZ) og B5 arktisk polarørkensone (APDZ) [med utpostforekomster i trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ)] og til bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 3 svakt oseanisk seksjon (O1) og trinn 4 overgangsseksjon (OC).Omfanget av regional variasjon i artssammensetning innen hovedtypen er ikke kjent, men er trolig begrenset.

Beskrivelsessystemet for mosetundra inneholder bare generelle tilstandskokliner (se Fig. 4).

Beskrivelsessystemet for mosetundra inneholder (for fullstendighetens skyld) objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 5) som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av mosetundra eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.