1. Eldre versjon
  2. Eldre versjon
  3. Naturtyper
  4. NA Natursystem
  5. Ferskvannssystemer

Afotisk normal innsjøbunn

Publisert Sist endret

Afotisk normal innsjøbunn består av innsjøbunn på så stort dyp at lyset er for svakt til at planteplankton kan leve der. (Alle planter må ha overskudd av fotosyntesen for å kunne overleve, det vil si at mengden oksygen tapt ved celleånding ikke kan være større enn mengden oksygen som bindes ved fotosyntesen). Hvor dypt ned man må for å komme til den afotiske bunnen, er avhengig av hvor klart vannet er. Det kan variere fra 2 m til minst 20 m. De fleste norske innsjøer har omrøring av vannet to ganger i året. Da byttes bunnvannet ut med friskere, oksygenrikt vann. Innsjøbunnen tar hele tida imot et ’regn’ av døde planter og dyr, grus-, sand- og leirpartikler, som samler seg i tjukke lag.

Kort om hovedtypen

Afotisk normal innsjøbunn omfatter bunntilknyttete natursystemer på større dyp enn kompensasjonsdypet, i innsjøer der vannet totalsirkulerer minst hvert 6. år. Vanligvis sedimenteres alt tilført materiale. Afotisk normal innsjøbunn består derfor vanligvis av fine sedimenter i lag med varierende tykkelse og med varierende organisk innhold.

Avgrensning mot andre hovedtyper

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

  • Avgrensningskommentar 21 – afotisk innsjøbunn under permanent stagnerende vannmasser (F3) og afotisk normal innsjøbunn (F4)

Kort om grunntypeinndelingen

Afotisk normal innsjøbunn blir ikke delt videre opp i grunntyper

Begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp

Til tross for at bunnfaunaen er studert i mange innsjøer, synes det ikke å ha blitt foretatt noen systematisk analyse med sikte på å identifisere økokliner som er viktige for variasjon i bunnfaunaens artssammensetning. Mangel på systematisert kunnskap er hovedgrunnen til at hovedtypen ikke er delt videre inn i grunntyper

Andre lokale basisøkokliner

Afotisk bunn finnes vanligvis ikke i elver. Mulige unntak er elveløp med så roligflytende vann og så stor dybde at den er å være en innsjø (se Artikkel 6).

Afotisk innsjøbunn vil over tid akkumulere tjukke lag stedegent produsert og tilført materiale, organisk og uorganisk. En rekke samvirkende faktorer bestemmer bunnsedimentenes fysiske og kjemiske egenskaper, blant andre størrelsen på nedbørfeltet, arealandelen av våtmarker i nedbørfeltet og berggrunnens beskaffenhet. Det er imidlertid uklart i hvilken grad og på hvilken måte variasjon i bunnsedimentenes egenskaper styrer bunndyrartssammensetningen. J. Økland & K. Økland (1996) indikerer at to økokliner kan være viktige for artssammensetningsvariasjonen. Disse er derfor tentativt inkludert i et beskrivelsessystem for hovedtypen som ’andre lokale basisøkokliner’ (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA), som favner variasjon fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkbunn.

Akkumulering av organisk materiale: akkumulering av tilførte organiske sedimenter på ferskvannsbunn (AO–E); hele variasjonbredden fra trinn 1 overveiende uorganisk ferskvannsbunntil trinn 3 organisk ferskvannsbunn forekommer.

Afotisk ferskvannbunn inkluderer bunn med større lystilgang enn afotisk saltvannsbunn. Økoklinen dybderelatert lyssvekking (DL) trinn 3 eufotisk kortbølgesone, som isaltvannssystemer domineres av rødalger, mangler fotosyntetiserende organismer i ferskvannssystemer. Det er uklart om det finnes variasjon i (bunndyr)artssammensetning som gir grunn for at dybderelatert lyssvekking (DL) bør inkluderes i beskrivelsessystemet for afotisk normal ferskvannsbunn. Økoklinen er derfor inntil videre ikke inkludert

Regional variasjon

Ferskvann (og ferskvannsbunn) finnes langs hele den regionale økoklinen bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A), fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn A7høgalpin sone (HA), i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) på nordkysten av Finnmark, og trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og B4 nordarktisk tundrasone (NATZ) på Svalbard. Plassering til bioklimatisk seksjon (BH) er generelt mindre viktig for artssammensetningen iferskvannssystemer enn i fastmarkssystemer.

I fjellet og på Svalbard er vannet gjennomgående klarere enn i lavlandet, først og fremst på grunn av at produksjonen avtar når overflatevannet blir kjøligere. Grensa mellom eufotisk og afotisk sone forflytter seg derfor mot større dyp med økende høyde over havet, og afotisk sone mangler sannsynligvis i flesteparten av de få innsjøene som finnes i de kaldeste alpine og arktiske sonene. Det kalde bunnvannet karakteriseres av relativt ens miljøforhold som er uavhengig av bioklimatisk sone. Variasjonen i artssammensetning langs regionale økokliner er derfor mindre enn i de fleste andre natursystem-hovedtyper.

Tilstandsøkokliner

Beskrivelsessystemet for afotisk normal innsjøbunn inneholder, foruten generelle variabler, den lokale basisøkoklinen vassdragsregulering (VR) (se Fig. 2). I framtidige versjoner av NiN kan også overbeskatning (OB) være aktuell som hovedtypespesifikk variabel i beskrivelsessystemet

Objektinnhold

Beskrivelsessystemet for afotisk normal innsjøbunn inneholder bare objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 3)

Landformvariasjon

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av afotisk normal innsjøbunn eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen

Dominans

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.