Hoppebørstehaler
Archaeognatha
Hoppebørstehalene utgjør den mest basale ordenen innenfor insektene og gir en god indikasjon på hvordan urinsektet må ha sett ut.
Hoppebørstehalene er små, avlange insekter med skjellkledd kropp. Antennene er lange, og på bakkroppsspissen har de tre lange, mangeleddete haletråder. Hoppebørstehalene er primitivt vingeløse og har såkalt ametabol utvikling, hvilket vil si at de gjennomgår lite forandring mellom hudskiftene foruten å bli større. Hoppebørstehalene var tidligere del av en større orden, Thysanura, som også omfattet børstehalene (Zygentoma). Detaljer i munndelenes bygning viser imidlertid at de ekte børstehalene er nærmere beslektet med vingede insekter enn med hoppebørstehalene.
Antall og utbredelse
Hoppebørstehalene er en liten orden med bare om lag 500 arter på verdensbasis. De forekommer på alle kontinenter utenom Antarktis, og kan finnes fra havnivå opp til nesten 5 000 meter. I Norge er det registrert tre arter: Petrobius brevistylis, Petrobius maritimus og Dilta hibernica.
Anatomi
Kroppsbygning hos hoppebørstehale
Hoppebørstehalene er den mest basale ordenen innenfor klassen Insecta og kjennetegnes ved mange primitive trekk, deriblant manglende vinger og tilstedeværelsen av tre lange, leddelte haletråder. Kroppen er bredest over brystet og smalner jevnt av mot bakkroppsspissen. Overflaten er kledd med små flate skjell. Fasettøynene er store og møtes på toppen av hodet. Pannen bærer tre punktøyne. Antennene er lange og mangeleddete. Munndelene er bitende, og et primitivt trekk ved hoppebørstehalene er at kjevene bare har én leddknute som hengsler mot hodekapselen (såkalt monocondyle kjever). De deler dette trekket med insektenes nærmeste slektninger, spretthalene, tohalene og proturene, mens de øvrige insektene (=Dicondylia) har to leddknuter, noe som gjør at kjeven beveger seg mer eller mindre i et plan uten mulighet til å rotere rundt leddknuten. Maxillepalpene har syv ledd og er lengre enn beina, og stikker tydelig frem foran hodet. Brystet er høyt og hvelvet. Brystbeina er relativt korte og har to normale klør og et tredje, midtstilt kloaktig endeledd. Bakkroppen har 11 segmenter og er utstyrt med tre lange, mangeleddete haletråder. Hunnen har et eggleggingsrør under de bakerste kroppssegmentene. Et primitivt trekk ved hoppebørstehalene er at flere av bakkroppssegmentene bærer parvise rudimentære lemmer, såkalte styli, på undersiden. Også på de bakre og midtre hoftene kan det finnes styli. De ekte børstehalene har også styli, men kun på to av de bakre bakkroppssegmentene. De høyerestående insektene mangler helt styli. Et særtrekk ved hoppebørstehalene er at de kan hoppe ved å spenne og rette ut kroppen.
Ordenskjennetegn
Hoppebørstehalene ligner meget på de nært beslektede børstehalene, men kan skilles fra disse blant annet på de store fasettøynene og det kraftig hvelvede brystet.
Hoppebørstehaler kan skilles fra de fleste andre insektordenene ved at de mangler vinger og har tre lange, mangeleddete halevedheng. Også døgnfluenymfer har som regel tre haletråder, men døgnfluenes nymfer er akvatiske mens hoppebørstehalene er landlevende. Hoppebørstehaler kan lettest forveksles med børstehaler, som i likhet med hoppebøstehalene har skjellkledd kropp som er bredest over brystet og avsmalnende bakover, samt lange antenner og tre lange haletråder. Børstehalene har imidlertid flattrykt kropp, mens hos hoppebørstehalene er brystet kraftig hvelvet. Hos børstehalene er dessuten fasettøynene rudimentære eller helt fraværende, panneøyne mangler som regel helt, maxillepalpene er kortere enn beina, og bakkroppen mangler styli på undersiden av alle unntatt to av de bakre segmentene.
Systematikk
Hoppebørstehalene deles i to nålevende familier: Meinertellidae og Machilidae. Familien Meinertellidae er primært utbredt på den sørlige halvkule og finnes ikke i Europa. Familien Machilidae er hovedsakelig utbredt på den nordlige halvkule og finnes hos oss.
Hoppebørstehalene antas å utgjøre søstergruppen til alle de øvrige nålevende insektene. De tidligste kjente fossilene av hoppebørstehaler er fra midt-Devon, om lag 390 millioner år siden. Hoppebørstehalene er den eneste insektordenen som ikke inngår i Dicondylia, dvs. insekter med to kjeveknuter.
Økologi og livssyklus
Hoppebørstehaler er overveiende nattaktive dyr, noe som gjenspeiles i de store øynene. Om dagen gjemmer de seg i sprekker og hulrom. Føden består primært av alger og lav som de skraper opp ved hjelp av de stilettaktige kjevene. Ordenen omfatter ingen rovdyr, men hoppebørstehalene kan spe på kosten med døde insektrester. I Norge finner man hoppebørstehaler først og fremst langs kysten, hvor de livnærer seg av alger som de skraper av steiner i fjæresona. Hoppebørstehaler har ekstern befruktning, men befruktningsmetoden varierer. I noen tilfeller avsetter hannen dråper av sperm direkte på hunnens eggleggingsorgan, og spermen tas derfra opp i egglederen. Hos andre arter avsetter hannen spermdråper på en tråd eller stilk av silke, og manøvrerer deretter hunnen slik at bakenden hennes kommer i kontakt med silken. Eggene legges i sprekker eller hull, og hos noen arter lages et egnet hull ved hjelp av eggleggeren. De nyklekte hoppebørstehalene mangler skjellbekledning, men ligner ellers de voksne insektene og gjennomgår lite forandring mellom hvert hudskifte. Skjellene kommer etter to-tre hudskifter. Utviklingen strekker seg over minst seks hudskifter, og mange arter fortsetter å skifte hud også etter at de har blitt kjønnsmodne.
Referanser
Chinery M (1978). Insektleksikon i farger. Tiden Norsk Forlag, Oslo. 352 sider.
Grimaldi D og Engel MS (2005). Evolution of the Insects. Cambridge University Press, New york. 755 sider.
Gullan PJ og Cranston PS (1994). The Insects. An Outline of Entomology. Alden Press, Oxford, Storbritannia. 491 sider.
Tree of Life web project. http://tolweb.org/Archaeognatha/8207. Lastet ned 31.01.2014
Wikipedia. http://en.wikipedia.org/wiki/Archaeognatha. Lastet ned 31.01.2014
Zhang Z-Q (2011). Phylum Arthropoda von Siebold, 1848. I Zhang Z-Q (Ed.): Animal biodiversity: An outline of higher-level classification and survey of taxonomic richness. Zootaxa 3148. 99-103.