Rødknappsandbie Andrena hattorfiana (Fabricius, 1775)

Rødknappsandbie er med sine 13–16 mm en av de største artene av villbier som finnes i Norge. Hannen er slank og mørk i fargen, men nyklekte eksemplarer ser brunlige ut på grunn av behåring, særlig på bryststykket. Det hvitfargete munnskjoldet (clypeus) i kombinasjon med den slanke, store kroppen gjør hannen umiskjennelig i felt. Hunnen er også lett å kjenne igjen på kroppsstørrelsen og på det røde båndet i fremre del av bakkroppen. Dette båndet kan imidlertid mangle (melanistiske individer), men hunnen bør likevel være enkel å identifisere i felt for eksempel gjennom de rosa pollensekkene på bakleggene. Arten observeres nesten utelukkende i forbindelse med at den samler pollen fra rødknapp. Rødknappsandbia virker veldig energisk og målbevist i sitt søk etter vertsplanten.

Rødknappsandbia var tidligere utbredt over store områder i jordbrukslandskapet og kystområdene i lavereliggende deler av Østlandet, på Sørlandet og på klimatisk gunstige steder i indre fjordstrøk på Vestlandet nord til Sogn. Ellers er den utbredt i Sentral- og Sydeuropa og Nord-Afrika. De sørligste formene i Hellas og Italia er skilt ut som egen underart. I Norge er den i nyere tid funnet på få noen lokaliteter i Sør-Norge og bestandene ser ut til å variere en del fra år til år.

| Agne Ødegaard

| Agne Ødegaard

• Rødknappsandbie Andrena hattorfiana (Fabricius, 1775)
• 
• Lisens
• CC BY-SA 4.0
• Opphav
• Agne Ødegaard
• Last ned (3.6 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

Hunn av rødknappsandbie Andrena hattorfiana. Ved Aurtjern, Ullensaker i Akershus.

Rødknappsandbia lever i relativt åpne, sandholdige kulturmarker, tørrbakker, blomsterrike veikanter eller lignende naturtyper med rikelig forekomst av vertsplanten rødknapp. Den er også avhengig av vegetasjonsfrie, solvarme skråninger med sandholdig jord i nærheten av pollenkilden, der hunnene kan anlegge boplasser. Reirene til rødknappsandbie inneholder i gjennomsnitt seks celler. Søket etter vertsplanter gjøres i umiddelbar nærhet av reirplassen. Det er derfor av avgjørende betydning at det er forhold for å lage reirplass nær blomsterkilden. Rødknappsandbia opptrer med én generasjon i året, og de voksne biene er aktive synkront med blomstringen til vertsplanten rødknapp. I Norge er flygetiden som regel fra slutten av juni og til slutten av juli. Det er vist en klar sammenheng mellom populasjonsstørrelse hos rødknappsandbie og størrelse på rødknappbestand. Størrelsen på blomsterbestanden vil trolig være en av de viktigste faktorene for overlevelse av rødknappsandbie. Det antas at en rødknappbestand i størrelsesorden 2000 blomster (det vil si ca. 400 planter) må betraktes som en minimumsstørrelse for å opprettholde en bærekraftig populasjon.

Rødknappsandbie har gått sterkt tilbake i alle de nordiske land i løpet av de siste 50 år. Tilbakegangen hos rødknappsandbie skyldes trolig at leveområdene har blitt for små og fragmenterte noe som har resultert i lokal utdøelse over store deler av det  tidligere norske utbredelsesområdet. Etter omleggingene i landbruket på 1950-tallet og framover har arealene med ugjødslet beitemark og slåttemark blitt dramatisk redusert. Dette skyldes på den ene siden intensivert drift og gjødsling i jordbrukslandskapet og utbygging. På den andre siden ser man at de gamle jordbruksarealene blir lagt brakk og gror igjen. Mange gamle slåtteenger er i gjengroingsfase og fremveksten  av skog og kratt skygger ut vertsplanten rødknapp som biene er avhengige av samtidig som reirplassene gror igjen. Gradvis vil da bestandsstørrelsen avta og arten forsvinner. Rødknappsandbie krever relativt store arealer som drives etter gammel tradisjon, og responderer derfor negativt på slik omlegging av drift. I tettbygde strøk ser man ofte at det fortsatt finnes fragmenter av rødknappenger som potensielt vil kunne være leveområder for artene. I tillegg til at disse områdene som regel er for små, er arealdynamikken ofte slik at disse fragmentene har kort levetid på et sted, mens tilsvarende arealer oppstår igjen for en kort periode et annet sted. Artene rekker dermed ikke å kolonisere disse områdene pga. sin dårlige spredningsevne. Mangel på reirplasser kan også være en årsak til at arten ikke finnes der vertsplanten er tilstede. Andre påvirkninger som kan ha betydning, særlig når bestandene er små, er forurensning, gjødsling, klimaendringer og innsamling.