Fisker
Myxini, Petromyzontiformes, Chondrichthyes og Osteichthyes

• Innhold
• Kunnskapsgrunnlaget
• Avgrensninger og definisjoner
• Antall rødlistearter 
• Årsak til rødlisting
• Endringer fra 2010 til 2015
• Ekspertkomité
• Referanser

Fisker er ingen enhetlig dyregruppe slik begrepet tradisjonelt blir brukt, men en samling av virveldyr med ulik avstamning og evolusjonshistorie. Fisker er derfor et praktisk begrep som omfatter virveldyr med permanente gjeller, enten med gjellespalter eller med gjeller mer eller mindre dekket av gjellelokk. Det som til vanlig kalles fisker består av fire hovedgrupper: slimåler (Myxini) som verken har kjever eller ekte virvler, niøyer (Petromyzontiformes) som mangler kjever, bruskfisker (Chondrichthyes) og den mest tallrike gruppen beinfisker (Osteichthyes).

Per 2015 kjenner vi totalt 332 fiskearter (47 ferskvannsarter og 285 saltvannsarter) i Norge. Disse har nå blitt behandlet med hensyn til en eventuell plassering i en rødlistekategori. Norge har den mest artsfattige fiskefaunaen i ferskvann på fastlandet i Europa. Dette skyldes først og fremst sein isavsmelting etter siste istid, klimatiske forhold og vår topografi med mange fysiske hindringer.

Kroppstemperaturen hos fisker varierer med omgivelsene, og en temperaturøkning i nordområdene og i Arktis vil medføre at utbredelsesområdet for mange saltvannsfisker kan bli endret. Dette er den mest sannsynlige forklaringen på rødlisting av polartorsk Boreogadus saida i norske farvann (Svalbard) (Skaret og Prozorkevich 2015). Imidlertid er konsekvensene av en temperaturøkning ukjent for de fleste arktiske artene som er tilpasset et liv ved lave havtemperaturer. Mer varmekjære arter, som for eksempel makrell Scomber scombrus og piggvar Scophthalmus maximus, er også stadig hyppigere registrert lengre mot nord (Perry mfl. 2005). Makrell har blitt fisket og dokumentert vest for Sørkapp (Svalbard) i 2004 (Wienerroither mfl. 2011a) og i Isfjorden på Vest-Spitsbergen i 2013 (Berge mfl. 2015). Dette skyldes også en kraftig økning av makrellbestanden som har ekspandert sitt utbredelsesområde mot Jan Mayen (Wienerroither mfl. 2011b), vestover til Grønland og nordover til Svalbard. De siste årene har vi dessuten sett en økt utbredelse av kolmule Micromesistius poutassou, øyepål Trisopterus esmarkii og liten laksetobis Arctozenus risso i Barentshavet og ved Svalbard, noe som kan gi mer generelle økologiske konsekvenser. Flere sørlige arter synes å ha etablert seg lengre nord, og vi kan antakelig forvente en øking i artsantall i norske farvann dersom klimaendringene fortsetter. Lysing Merluccius merluccius og havabbor Dicentrarchus labrax er for eksempel blitt stadig oftere registrert i norske farvann. Arter som St. Petersfisk Zeus faber, tykkleppet multe Chelon labrosus og mulle Mullus surmuletus fanges også stadig oftere.

I likhet med dyphavsartene er den arktiske fiskefaunaen lite utforsket, og i tillegg er den taksonomisk kompleks (Christiansen og Reist 2013). Arktiske arter har generelt langsom vekst og lav fekunditet med få og store egg som gytes på bunnen (Christiansen mfl. 1998). Slike økologiske egenskaper kan gjøre disse artene mer sårbare for menneskelige påvirkningsfaktorer enn fiskefaunaen i mer sørlige farvann (Christiansen mfl. 2014). I tillegg spiller arktiske fisker som ålebrosmer (Zoarcidae), ulker (Cottidae) og ringbuker (Liparidae) en sentral rolle som byttefisker, og er næring for kommersielt viktige arter som blåkveite Reinhardtius hippoglossoides og torsk Gadus morhua.

Spredning av stedegne arter og innførte arter vurderes som viktige trusler mot mange ferskvannsarter (Hesthagen og Sandlund 2007), selv om det ikke har gitt seg utslag i Rødlista 2015. Det kan også tenkes at en temperaturøkning kan få konsekvenser på sikt. For eksempel kan varmekjære arter som karpefisker (Cyprinidae) øke i antall og utbredelse, særlig i lavereliggende vassdrag. I flere tiår har forsuring av vassdrag vært den største trusselen mot norske ferskvannsfisker, med et tap på over 9 000 innsjølevende bestander (Hesthagen mfl. 1999). I løpet av de siste 10-15 årene har det imidlertid vært en betydelig bedring av vannkvaliteten fordi nedbøren ikke lenger er like sur som før årtusenskiftet. Ferskvannsfisker er derfor igjen reetablert i store områder hvor den tidligere var utdødd. Selv om fiskebestander i mange vassdrag i Sør-Norge fortsatt er påvirket av forsuring, er denne trusselen således redusert.

Kunnskapsgrunnlaget

Totalt er 161 saltvannsarter kjent reproduserende i norske farvann, i tillegg er det også mulig at noen av de 20 artene i kategorien ikke vurdert NE reproduserer i norske farvann. I ferskvann reproduserer 44 arter (inkludert fem arter som vandrer fra havet og opp i ferskvann for å gyte (anadrome arter) i norske områder. For ferskvannsfisker bygger vurderingene på en oversikt over antall bestander og deres status (NINAs database over utbredelse og status til ferskvannsfisker), for laks Salmo salar også beregninger av innsiget til norskekysten og den totale gytebestanden (Anonym 2014a). For saltvannsfisker bygger vurderingene av de viktigste kommersielle bestandene på årlige bestandsberegninger, og vurderinger fra Det internasjonale havforskningsråd (ICES). Vurderinger av andre saltvannsarter er hovedsakelig basert på Havforskningsinstituttets mange årlige toktserier, observasjoner fra opplærte fiskere i Havforskningsinstituttets Referanseflåte, Fiskeridirektoratets offisielle fangststatistikk og verifiserte fiskeobservasjoner fra hobbyfiskere. For europeisk ål benyttes dessuten målinger i Ims-vassdraget av antall ål-yngel som går opp i vassdraget, og antall blankål på vei ut igjen i havet for å gyte.

Avgrensninger og definisjoner

Rødlistevurderingen 2015 er gjort for fisker både i ferskvann og saltvann, og omfatter de geografiske områdene fastlands-Norge, norsk økonomisk sone, Svalbard, fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.

Av totalt 285 saltvannsarter, og 47 ferskvannsarter er henholdsvis 164 (58 %) og 32 (68 %) rødlistevurdert, de resterende saltvannsartene og tre av de resterende ferskvannsartene reproduserer ikke i norske farvann. Dessuten er tolv av ferskvanns-artene innført til landet etter 1800 (Hesthagen og Sandlund 2007) og derfor ikke inkludert i rødlistevurderingen. Totalt er 116 ført til kategorien ikke egnet NA, og 20 arter til kategorien ikke vurdert NE. 284 av de registrerte artene er rene saltvannsarter, mens Europeisk ål, Anguilla anguilla, har opphold både i sjøen og ferskvann, men gyter i havet (katadrom art) utenfor norske områder. Katadrome arter regnes som saltvannsarter, mens anadrome arter (gyter i ferskvann, men opphold også i saltvann, som f.eks. laks) regnes om ferskvannsarter.

Innførte eller fremmede arter som antas som etablert reproduserende før år 1800 kan rødlistevurderes i henhold til Artsdatabankens retningslinjer. Karpe Cyprinus carpio er en innført art i Norge, og den første introduksjonen skjedde trolig til Bergensområdet rundt 1685 (Kleiven 2001, 2007, 2013). Dette resulterte imidlertid ikke i noen varig bestand. Det kan ha vært flere introduksjoner av karpe til landet før 1800, med mulig opphav til en varig bestand. Dette gjelder bestanden i Mosvolltjern ved Farsund (Vest-Agder), med tidligste innførsel omkring 1790. Men det kan også ha skjedd tidlig på 1800-tallet (Kleiven 2013). Karpe faller derfor ikke inn under kategorien av arter som er innført før år 1800, og blir derfor i denne rødlistevurderingen ansett som en fremmed art. Seinere er karpe blitt innført til en rekke steder, hovedsakelig fra andre lokaliteter i Norge (Kålås og Johansen 1995, Hesthagen 2012).

Det er ikke dokumentert at brugde og håbrann reproduserer i norske farvann, men disse artene er likevel tatt med i rødlistevurderingen fordi mer enn 2 % av bestandene bruker norske farvann i viktige deler av sin livssyklus, og mer enn 2 % av fangstene tas i norske farvann.

For ferskvannsfisker vil vurderingsperioden for de fleste artene være rundt 10 år, mens det for saltvannsfisker varierer fra 10 til 75 år. Dette fordi mange av de nordlige fiskeartene har relativt sen kjønnsmodning, og en generasjonstid som gjerne ligger i intervallet 3-25 år. Våre vurderinger av påvirkningsfaktorer er derfor også i stor grad basert på dette tidsintervallet, men med hovedvekt på de siste 10 år. Temperatur, klima, næringstilgang og ulike økosystemeffekter påvirker de ulike artene. I havet kan slike miljøsvingninger skje i sykluser over 10-års eller 100-års perioder, det vil si ofte over lengre tid enn tre generasjoner. For å unngå at man treffer en naturlig forårsaket topp eller bunn i bestandsutviklingen når man går tre generasjoner tilbake i tid, har man for noen arter (for eksempel brisling Sprattus sprattus og lyr Pollachius pollachius) konstruert en funksjon for lineær bestandsutvikling over lenger tid som grunnlag for estimering av endring i løpet av de siste tre generasjonene. Svigninger er også dokumentert for norsk vårgytende sild Clupea harengus og nordøst-arktisk torsk Gadus morhua. Disse hadde lavere bestander rundt 1920, for så å få gunstigere miljøforhold, og dermed en bestandsoppbygging i perioden 1920-1945. Tre generasjoner tilbake i tid kan derfor være en for kort periode for å utelukke naturlige svingninger som medvirkende forklaring på observert bestandsnedgang. Dette har vi, for de artene der det er aktuelt, tatt hensyn til ved fastsettelse av rødlistekategorier.

I Rødlista 2015 er alle vurderingene for fisker gjort på artsnivå, og de omfatter derfor bestandsutviklingen for de enkelte artene som helhet innen de aktuelle geografiske områdene.

Rødlistevurdering av laks er basert på utviklingen i estimatene for antall individ villaks i (i) innsiget til norskekysten og (ii) antall eller biomasse av gytemodne individer i elvene etter endt fiske (Anonym 2014a). For stasjonære ferskvannsarter foreligger det ingen kunnskap om bestandsstørrelse. For disse artene er rødlistevurderingen derfor basert på antall bestander (lokaliteter) og et gjennomsnittlig anslag på antall gytemodne individer og ekspertkomiteens egen erfaring.

Forvaltningen av marine fiskearter i Norge skjer ved hjelp av metoder og kriterier utviklet av Det internasjonale havforskningsråd (ICES). ICES sine kriterier tar sikte på å forvalte fiskebestandene på en måte som gir optimalt langtidsutbytte, og det er ønskelig å holde bestandene på et så høyt nivå at høsting er lønnsomt. I 2008 ble arbeidsgruppen for fiskeøkologi (WGFE) i ICES bedt om å gi en vurdering av sammenhengen mellom IUCNs rødlistekriterier og ICES sine referansepunkter. Gruppen konkluderte med at det i hovedsak er godt samsvar, og at det er lite sannsynlig at en art vil bli karakterisert som truet av IUCN uten at den også ligger under det ICES anser som sikre, nedre grenser for bestandsstørrelse og reproduksjonspotensiale (ICES 2008). En ICES arbeidsgruppe som kom sammen i 2009 var mer skeptisk, og framholdt at bruk av IUCN-kriteriene synes å være problematiske for beskattete og aktivt regulerte bestander. Dynamikken til slike bestander kan lett lede til falske faresignaler, men kan også medføre en betydelig risiko for at signaler som indikerer reell fare blir oversett (ICES 2009a, b).

Siden 2010 har ny kunnskap ført til at en av sildepopulasjonene i Balsfjorden i Troms blir definert som en egen art. Den er svært lik stillehavssild Clupea pallasii og har derfor fått samme vitenskapelige og norske navn som sine slektninger i Nord-Stillehavet (Laakkonen mfl. 2013). Det bør også nevnes at vanlig uer har skiftet vitenskapelig navn fra Sebastes marinus til S. norvegicus siden forrige rødlistevurdering.

Antall rødlistearter 

Av totalt 285 registrerte arter saltvannsfisker er 164 funnet egnet for rødlistevurdering. Av disse står 17 arter (9 %) på Rødlista 2015, mens to (6 %) av totalt 32 vurderte arter ferskvannsfisker er rødlistet.

Årsak til rødlisting

De fleste rødlistete saltvannsfisker har hatt en bestandsnedgang over de siste tre generasjonene (A-kriteriet). For brugde Cetorhinus maximus, håbrann Lamna nasus, blålange Molva dypterygia, blåsteinbit Anarhichas denticulatus, pigghå Squalus acanthias og ål Anguilla anguilla har nedgangen stoppet opp, sannsynligvis på grunn av effektive fiskerireguleringer. Artene er derfor vurdert etter A1-kriteriet. Hos artene storskate Dipturus batis, vanlig uer Sebastes norvegicus, brisling Sprattus sprattus og polartorsk Boreogadus saida er det registrert en nedgang i bestandsstørrelse, men det er ukjent om den har stoppet opp og de vurderes derfor etter A2-kriteriet. Én art, stillehavssild Clupea pallasii har blitt klassifisert på bakgrunn av lite utbredelsesområde og få lokaliteter (B-kriteriet). De to ferskvannsartene er rødlistet på grunn av liten bestand (D1-kriteriet).

Storskate er den eneste saltvannsfiskarten som vurderes til den alvorligste rødlistekategori kritisk truet CR, samme som i 2010. Denne plasseringen er usikker, men vi har valgt å følge IUCN sine anbefalinger om å bruke føre var-prinsippet. Fangststatistikken for blålange viser en nedgang på over 85 % over de tre siste generasjonene. Fangstrater fra banklineflåten de siste årene tyder på at nedgangen har stoppet, men blålange er fremdeles vurdert til kategorien sterkt truet EN. En 70-90 % reduksjon i forekomsten av vanlig uer (særlig yngel og ungfisker) i løpet av de tre siste generasjonene, tilsier at vanlig uer fortsatt er sterkt truet EN i norske farvann, men det er signaler om at nedgangen har opphørt. Det er utarbeidet en gjenoppbyggingsplan for denne arten. Om planen blir vedtatt vil den forhåpentligvis føre til at bestanden tar seg opp over tid.

Arktisk niøye Lethenteron camtschaticum og havniøye Petromyzon marinus er begge vurdert til nær truet NT. Artene er anadrome og går opp i elver for å gyte. Havniøye går opp i elver fra Østfold til Finnmark. Ny kunnskapsstatus for arten viser at den trolig bare finnes i ca. 25 elver. Data om bestandsstørrelse og bestandsutvikling hos gytemoden havniøye er mangelfull og sannsynligvis forekommer det bare få individer i de fleste elvene der den gyter. Arten er derfor rødlistet basert på D1-kriteriet, antall reproduserende individer. Havniøye er også antatt å være berørt av flere trusselfaktorer i norske elver, spesielt vassdragsregulering og andre fysiske inngrep. Dette innebærer tap av leveområder på grunn av fysiske hindringer, habitatfragmentering, utgraving, kanalisering, tørrlegging av gytegroper, økt sedimentering med mulige effekter på klekkesuksess og larveoverlevelse. Andre trusselfaktorer har trolig også gjort seg gjeldende for havniøye, som forsuring og annen forurensning. Arktisk niøye Lethenteron camtschaticum er vurdert til NT basert både på få reproduserende individer og få lokaliteter. Arten er kun observert i Pasvikelva.

For de fleste rødlistete saltvannsfisker er overfiske, i noen tilfeller i form av bifangst i fiskeri etter andre arter, en viktig påvirkningsfaktor. Dette er en faktor som kan justeres, og der resultatet og effekten av en justering raskt kan måles og vurderes. Effekten av menneskelige påvirkningsfaktorer på en art vil være sterkt avhengig av miljøet. Når miljø og mattilbud er optimalt, vil gjerne vekst, kondisjon og reproduksjon være høy, og arten vil være mer robust for menneskelige påvirkninger. På den andre siden, når miljøforholdene er dårlige, og arten i tillegg er utarmet (få aldersgrupper, tidlig kjønnsmodning, lav fekunditet, dårlig vekst), vil terskelen for å tåle ytre negative påvirkninger være lavere. I det marine miljøet kan mudring, utbedring av moloer og utbygging i havneområder og strandsonen være trusler mot gyte- og oppvekstområder til kyst- og gruntvannsarter. Det samme gjelder for taretråling og tangskjæring. Petroleumsaktivitet (seismikk, oljeboring, rørlegging, oppankring m.m.) kan også påvirke artene negativt dersom den ikke utføres med stor aktsomhet der det er gytefelter og særegne habitater.

Rødlisting av enkelte fiskearter signaliserer en dokumentert og bekymringsfull nedgang i tallrikheten. Det betyr ikke nødvendigvis at disse artene er utrydningstruet på kort eller lang sikt. Sannsynligvis er de bare utrydningstruet dersom den negative utviklingen ikke stopper opp eller blir reversert, av naturlige årsaker eller på grunn av forvaltningstiltak.

I de siste årene er den negative bestandsutviklingen hos laks kommet sterkt i fokus. Forsuring, ekto-parasittene Gyrodactylus salaris og Lepeophtheirus salmonis (lakselus), hybridisering og konkurranse med rømt oppdrettslaks, hybridisering med sjøaure Salmo trutta (spesielt aktuelt for små bestander), ulike sykdommer, beskatning og vassdragsreguleringer blir vurdert som de viktigste trusselfaktorene. Videre er det grunn til å tro at variasjon i havtemperatur og forekomsten av ulike typer byttedyr i seinere tid har påvirket både vekst og overlevelse hos laks i havet. Innsiget av villaks til norskekysten er redusert med 8-25 % i løpet av de siste 15-18 årene, selv om den totale gytebestanden i norske elver ikke er redusert i samme periode (Anonym 2014a). Antall eller biomasse av gytefisker gir derfor ikke grunnlag for å sette laksen på den norske Rødlista, men både regionalt og lokalt blir statusen vurdert som alvorlig. I mange elver er dessuten gytebestandsmålet for laks på langt nær nådd (Anonym 2014b).

Røya Salvelinus alpinus på Svalbard er ikke rødlistet, men det er imidlertid grunn til å følge utviklingen av den sjøvandrende formen (anadrom morf). Sjørøya oppholder seg 4-5 uker (juli/august) i sjøen, den vandrer bare 1-3 km fra elveutløpet og blir 10-12 år gammel før første gyting (Kjell Nilssen, NTNU, pers.medd.). Røya på Svalbard representerer en attraktiv art for fangst og konsum. Beskatning fra fritidsfiskere kan derfor utgjøre en alvorlig trussel (Hansen og Overrein 2000, Nilssen 2006, Svenning 2010). På litt lenger sikt kan både miljøgifter og klimaendringer med temperaturøkning (både i sjø og ferskvann) også få alvorlige konsekvenser for røya på Svalbard.

Endringer fra 2010 til 2015

Rødlistevurderingen i 2015 har omfattet 164 saltvannsarter og 32 ferskvannarter. Til sammenligning ble henholdsvis 168 og 32 arter vurdert for Rødlista 2010. Andelen rødlistearter er på samme nivå i 2015 som i 2010 (9 % av de vurderte artene).

Den største positive endringen fra 2010 til 2015 er at den sentvoksende og langlivete arten snabeluer Sebastes mentella nå er ute av Rødlista, på grunn av en vellykket gjenoppbygging av bestanden. Videre har Gråskate Bathyraja spinicauda endret status fra nær truet NT til livskraftig LC. Også hornulke Myoxocephalus quadricornis er ute av Rødlista. Denne arten ble i 2010 vurdert til kategorien datamangel DD, men er i 2015 vurdert til LC. Dette skyldes ny kunnskap om forekomsten av hornulke i Mjøsa, basert på systematiske observasjoner med kamera fra ca. 150 til 400 m dyp (Kraabøl mfl. 2012). Disse viste en økende tetthet med økende dyp, og totalbestanden av voksne individer ble anslått til ca. 2 millioner. I tillegg kommer forekomsten i områder grunnere enn 150 m. Hornulka i Mjøsa er trolig ikke utsatt for alvorlige trusselfaktorer, og mulige bestandsendringer er heller ikke kjent.

Det er også positivt at de kritisk truede artene ål og pigghå i 2015 er vurdert til en lavere kategori enn tidligere. Når det gjelder pigghå så mener ICES at bestanden er på et historisk lavt nivå, men at man ser tegn til økning i biomasse og rekruttering. Arten har derfor endret status fra kritisk truet CR til sterkt truet EN. For ål vurderes nedgangen å ha stoppet opp, og et gjennomsnitt av tre indeksserier gir en nedgang i løpet av de tre siste generasjonene på vel 60 %, hvilket tilsier en plassering i kategorien sårbar VU. Ål ble i 2010 vurdert til CR.

Noen arter er i 2015 vurdert til en høyere kategori enn i 2010: brisling, blåsteinbit og polartorsk har endret kategori fra LC til NT. Brisling ble i 2006 rødlistevurdert som NT, men ny kunnskap basert på en toktserie viste at brislingen var på et historisk lavt, men stabilt nivå, og den ble derfor tatt ut av Rødlista 2010. Den nevnte toktserien ble imidlertid avsluttet i 2008, og fangststatistikken har derfor igjen blitt den viktigste kilden for evaluering av artens utvikling etter 2010. Fangststatistikken er ansett for å gjenspeile en reell nedgang i bestanden, og utviklingen de siste 10-15 år gir grunnlag for å vurdere arten som NT. Ny tolkning av tidligere toktdata fra Barentshavet tyder på at blåsteinbit burde vært rødlistet både i 2006 og 2010. Nedgangen synes nå å ha stoppet opp, og arten er vurdert som NT. En temperaturøkning i Svalbardområdet er den mest sannsynlige forklaring på rødlisting av polartorsk. Det er mulig at arten har forflyttet seg lengre nord og øst, og utenfor dekningsområdene til norske og russiske tokt. I norske farvann (Svalbard) er arten vurdert som NT. Arktisk niøye har endret kategori fra DD i 2010 til NT i 2015. Arten er svært lite kjent her i landet, men den antas å forekomme i Pasvikvassdraget i Finnmark, og trolig i noen andre elver i regionen. Videre er den utbredt østover i Russland hvor den er mer vanlig. Arktisk niøye forekommer bare i svært få elver og gytebestanden i hver elv er liten, etter en ny vurdering er arten derfor plassert i kategorien NT basert på D1-kriteriet.

Fire arter har endret kategori fra NT til datamangel DD på grunn av ny tolking av tidligere data, eller ny/annen kunnskap. Dette gjelder håkjerring Somniosus microcephalus, alaskatorsk Gadus chalcogrammus (tidligere berlevågfisk), svartskate Dipturus nidarosiensis og nebbskate Leucoraja fullonica.

Nye studier finner ingen signifikante artsforskjeller mellom berlevågfisk (tidligere Theragra finnmarchica) og Alaska pollock (tidligere Theragra chalcogramma). Slekten Theragra har blitt synonymisert med Gadus og populasjonene i henholdsvis Atlanterhavet og Stillehavet har blitt sammenslått til en art der Gadus chalcogrammus er det gyldige vitenskapelige navnet (Ursvik mfl. 2007, Fevolden mfl. 2012). Navnerådet ved Artsdatabanken har derfor besluttet å endre norsk navn til alaskatorsk. Arten har nå en så stor geografisk utbredelse i norske farvann at den faller utenfor mulige rødliste-kategorier basert på B-kriteriet, men tallrikheten er ukjent. Derfor klassifiseres den som DD.

Ekspertkomité

Ekspertkomiteén for saltvannsfisker har bestått av Kjell Nedreaas (leder), Rupert Wienerroither (sekretær), Odd Aksel Bergstad, Otte Bjelland, Ingvar Byrkjedal, Jørgen S. Christiansen, Bror Jonsson og Arve Lynghammar. Ekspertgruppen for ferskvannsfisker har bestått av Trygve Hesthagen (leder), Åge Brabrand og Peder Fiske. 

Referanser

Anonym (2014a) Status for norske laksebestander i 2014. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, nr 6

Anonym (2014b) Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, nr 6b

Berge J, Heggland K, Lønne OJ, Cottier F, Hop H, Gabrielsen GW, Nøttestad L, Misund OA (2015) First records of Atlantic mackerel (Scomber scombrus) from the Svalbard Archipelago, Norway, with possible explanations for the extension of its distribution. Arctic 68: 54-61

Christiansen JS, Fevolden S-E, Karamushko OV, Karamushko LI (1998) Maternal output in polar fish reproduction. I: di Prisco G, Pisano E, Clarke A (red.) Fishes of Antarctica. A biological overview. Springer Verlag

Christiansen JS, Reist JD. 2013. Fishes. I: Arctic Biodiversity Assessment. Status and trends in Arctic biodiversity. Conservation of Arctic Flora and Fauna, Akureyri. TilgjengeligChapter 6: 192-245

Christiansen JS, Mecklenburg CW, Karamushko OV (2014) Arctic marine fishes and their fisheries in light of global change. Global Change Biology 20: 352-359

Fevolden SE, Præbel K, Christiansen JS (2012) Trans-Arctic dispersal of Gadus chalcogrammus Pallas, 1814? Abstract. IPY 2012 From Knowledge to Action Conference, Montreal 2012

Hansen JR, Overrein Ø (2000) Røye på Svalbard og Jan Mayen. En statusoversikt med vekt på forvaltningsrelaterte kunnskapsbehov. Norsk Polarinstitutt, Rapportserie 114:1-42

Hesthagen T (2012) Karpe Cyprinus carpi. Artsdatabankens faktark nr. 287

Hesthagen T, Sandlund OT (2007) Non-native freshwater fishes in Norway: history, consequences and perspectives. Journal of Fish Biology 71: 173-183

Hesthagen T, Sevaldrud IH, Berger HM (1999) Assessment of damage to fish populations in Norwegian lakes due to acidification. Ambio 28:112-117

ICES (2008) Report of the Working Group On Fish Ecology (WGFE), 3-7 March 2008, ICES, Copenhagen, Denmark. ICES CM 2008/LRC: 04

ICES (2009a) Report of the Workshop On Analytical Methods For Evaluation Of Extinction Risk Of Stocks In Poor Condition (WKPOOR1), 18-20 May 2009, Copenhagen, Denmark. ICES CM 2009/ACOM: 29

ICES (2009b) Workshop For The Exploration Of The Dynamics Of Fish Stocks In Poor Conditions (WKPOOR2), 24-27 August 2009, Bergen, Norway. ICES CM 2009/ACOM:49

Kleiven E (2001) Supplerande opplysningar til spørsmålet om karuss Carassius carassius er ein innført fiskeart, og noko om karpe Cyprinus carpio. Fauna 54:48-57

Kleiven E (2007) Historiske opplysninger frå Bergen om karuss Carassius carassius, karpe Cyprinus carpio, brasme Abramis brama og gjedde Esox lucius. Fauna 60: 36-43

Kleiven E (2013) Historical information on common carp (Cyprinus carpio) in Norway. Fauna norvegica 33: 13-19

Kålås S, Johansen R (1995) The common carp (Cyprinus carpio L.) in Norway. Fauna norvegia Serie A 16: 19-28

Kraabøl M, Johnsen SI, Sandlund OT, Qvenild M, Museth J, Skurdal J (2012) Stor bestand av hornulke (Myoxocephalus quadricornis) i Mjøsas dypvannsområder; - bør arten fjernes fra den norske rødlista? Vann 02: 146-151

Laakkonen HM, Lajus DL, Strelkov P, Väinölä R (2013) Phylogeography of amphiboreal fish: tracing the history of the Pacific herring Clupea pallasii in North-East European seas. BMC Evolutionary Biology 13: 67

Nilssen K (2006) Frøys - forvaltningsrelaterte røyestudier på Svalbard. Røya på Svalbard. Biologi, forvaltning og framtid. Bio Kompetanse AS og NTNU

Perry AL, Low PJ, Ellis JR, Reynolds JD (2005) Climate change and distribution shifts in marine fishes. Science 308: 1912-1915

Skaret G, Prozorkevich D (2015) Pelagic fish abundance and distribution. I: Eriksen E (red.) Survey report from the joint Norwegian/Russian ecosystem survey in the Barents Sea August-October 2014. IMR/PINRO Joint Report Series 1/2015

Svenning M (2010) Kannibal- og sjørøyebestander på Svalbard; genetiske røyemorfer med spesielle forvaltningskrav? NINA Minirapport 297

Ursvik A, Breines R, Christiansen JS, Fevolden S-E, Coucheron DH, Johansen SD (2007) A mitogenomic approach to the taxonomy of pollocks: Theragra chalcogramma and T. finnmarchica represent one single species. BMC Evolutionary Biology 7: 86

Wienerroither R, Johannesen E, Dolgov A, Byrkjedal I, Bjelland O, Drevetnyak K, Eriksen KB, Høines Å, Langhelle G, Langøy H, Prokhorova T, Prozorkevich D, Wenneck T (2011a) Atlas of the Barents Sea Fishes. IMR/PINRO Joint Report Series 1-2011

Wienerroither RM, Nedreaas KH, Uiblein F, Christiansen JS, Byrkjedal I, Karamushko O (2011b) The marine fishes of Jan Mayen Island, NE Atlantic - past and present. Marine Biodiversity 41: 395-411