Furupraktbilla er Nord-Europas største praktbille og kan bli mer enn 3 cm lang. Den var tidligere utbredt flere steder på Østlandet, men finnes i dag kun på noen svært begrensede områder i Drangedal i Telemark. Larven lever i dødved og utvikler seg i svært grove, gamle, gjerne brannskadde stammer og stubber av soleksponert furu.

Kjennetegn

Med en kroppslengde på 25–33 mm er furupraktbilla den aller største praktbilla i Nord-Europa, og kan ikke forveksles med noen annen art. I Middelhavsområdet finnes imidlertid flere lignende arter. Oversiden av kroppen er bronsefarget med svarte, uregelmessige opphøyde strukturer. Kroppen er bred og beinene er svært kraftige. Øynene er store, mens antennene er korte og tynne.

Larven, som lever skjult inne i grovt furutømmer, er hvit med brunt hode og uten bein. Den kan bli opptil 7 cm lang og etterlater seg ovale, ca 1 cm brede utgnagshull som står på tvers av vedens lengderetning.

Levesett

Furupraktbilla utvikles i gamle, svært grove stammer og stubber av furu på varme og soleksponerte steder. Brannskadde stubber og virke som ligger nær bakken prefereres. Larvene går langt inn i veden og utviklingen tar normalt 3–6 år. Arten kan ha tilhold i samme stubbe gjennom mange generasjoner. Det er derfor viktig at vertstrærne har vokst seint og har et høyt tjæreinnhold slik at riktig fuktighet og konsistens i veden bevares i lang tid. Forpuppingen skjer langt inni veden og de voksne billene klekker i slutten av juli eller i løpet av august. Mye tyder på at arten overvintrer som voksen, men det er ikke kjent om eggleggingen foregår på høsten eller forsommeren. De voksne svermer i solskinn på varme dager. 

Utbredelse

I Norge eksisterer gamle funn fra Nedenes i Aust-Agder, Kragerø i Telemark og Ljan i Oslo, alle fra 1800-tallet. Nyere funn kjennes kun fra Drangedal i Telemark, hvor den er kjent fra tre lokaliteter som ligger nær hverandre.

Fra Sverige er den kjent fra flere lokaliteter i øst. Arten er ellers utbredt fra Vest-Europa til Sibir. Bestander i Middelhavsområdet har ofte vært omtalt som en egen underart Chalcophora mariana massiliensis, men denne regnes nå som en egen art. Flere nærstående arter finnes forøvrig i Middelhavsområdet.

Kilder

Bílý S (1982). The Buprestidae (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark. Fauna Ent. Scand. Vol. 10. E.J. Brill/Scandinavian Science Press Ltd., Leiden, 111s. 

Brechtel F og Kostenbader H (2002). Die Pracht- und Hirschkäfer Baden-Würtenbergs. Ulmer Verlag, Stuttgart, 632s.

Ehnström B (2005). Åtgärdsprogram för bevarande av jättepraktbagge (Chalcophora mariana Linnaeus, 1758) Naturvårdsverket, Stockholm, 24s.

Ehnström B og Axelsson R (2002). Insektgnag i bark og ved, ArtDatabanken SLU, Uppsala, 512s.

Freude H, Harde KW og Lohse GA (1964). Die Käfer Mitteleuropas. Band 6. Goecke & Evers, Krefeld, 367s. 

Zachariassen KE (1990). Sjeldne insektarter i Norge. 2. Biller 1. NINA Utredning 017, Norsk institutt for naturforskning, Trondheim, 83s.