Tysbast
Daphne mezereum
Under gode forhold kan tysbast danne tette bestander. Her fra åpen, rik granskog. Fra Rennebu (Sør-Trøndelag).
Når tysbast blomstrer tidlig på våren, er den en fargeklatt i terrenget. Senere blir den mer anonym, men er igjen iøynefallende når den står der med moden, skarlagensrød og fristende frukt. En skal motstå fristelsen; tysbast-bærene er dødelig giftige.
Kjennetegn
Tysbast er en løvfellende, lavvokst busk opptil 1,5 m høy (men er oftest lavere), med få, opprette grener med lys gråbrun, glatt bark der det finnes korte hår med oppsvulmet grunn. Grenene er seige og bøyelige på grunn av et bastlag under barken.
Bladene er skruestilte, sitter ofte tett sammen i toppen av grenene, mens de nedre bladene ofte felles tidlig. Bladene har svært korte skaft, er smale nederst og bredere oppover, det vil si omvendt eggformete til omvendt lansettformete, 5–10 cm lange, butte eller litt tilspisset i toppen. Oversiden er rent grønn, undersiden litt blekere.
Blomsterknopper dannes i bladhjørner på fjorårsskudd. Blomstring skjer tidlig på våren før blad utvikles. Blomsten er tokjønnet og duftende. Den består av et 6–7 mm langt underbeger formet som et rør og fire 4–5 mm lange, rosa begerblad; tysbast mangler kronblad. Gule pollenknapper stikker frem i åpningen mellom begerbladene. Blomsten lukter godt. Frukten er en steinfrukt, ca. 10 mm lang, rund eller oval, rød og saftig, med én stein. Hele planten er dødelig giftig, men frukten fortæres av fugler, som bidrar til spredning av tysbast.
Karakteristisk vekstform for tysbast er opprett stamme med få grener. Her er (i mai) blomstringen over, frukt under utvikling og blad ferdig utviklet. Fra Surnadal (Møre og Romsdal).
Senere (her i august) har tysbast både velutviklet bladverk og moden frukt. Fra Rennebu (Sør-Trøndelag).
Tysbast er karakteristisk også når den er steril, særlig sett ovenfra. Fra Øvre Eiker (Buskerud).
Bladene er smale nederst, bredest i øvre del og litt tilspisset i toppen. Bladoversiden er ganske glatt, med svake nerver. Fra Øvre Eiker (Buskerud).
Tysbastblomsten har ikke kronblad; rosa begerblad spiller kronens rolle. Gule pollenknapper ses i svelget over den rørformete grunnen av blomsten. Fra Stjørdal (Nord-Trøndelag).
De modne fruktene er skinnende røde. De er giftige, men spises av fugl.
Hver steinfrukt inneholder én stein; her er to steiner plukket ut av fruktkjøttet. Fra Steinkjer (Nord-Trøndelag).
Kromosomtall
Tysbast er diploid med grunntall x = 9 og kromosomtall 2n = 18. Tellinger er ikke utført på norsk materiale.
Økologi og utbredelse
Tysbast vokser på godt drenert, relativt nærings- og baserik mark i ulike typer habitat: på berghyller og i rasmark, i grunnlendt, lysåpen løvskog, barskog og blandingsskog, på steder som er lysåpne om våren under blomstring. Den er også registrert på periodevis oversvømt mark langs større elver, som ved Gudbrandsdalslågen (Oppland) og Orkla og Gaula (Sør-Trøndelag). På elvebredder opptrer den som enslige, spredte individer – åpenbare resultater av fuglespredning.
Tysbasts utbredelse har hovedvekt i østlige deler av landet fra Aust-Agder og områdene øst for Langfjella, gjennom Trøndelag og Nordland til Sørfold (Nordland). På Vestlandet finnes den spredt i indre fjordstrøk. Tysbast er sjelden i nemoral sone, har tyngdepunkt fra boreonemoral til nordboreal sone og finnes spredt i lavalpint belte. Kjent høydegrense er 1250 moh. i Nord-Fron (Oppland).
På denne leirete elvebredden står et enslig individ - ganske sikkert resultat av fuglespredning. Fra Gaula i Melhus (Sør-Trøndelag).
Kommentarer
Tysbast dyrkes en del i hager og grøntanlegg. Dyrkete sorter er gjerne mer storvokste, mer forgrenet og har flere blomster. Former med hvite blomster dyrkes også. Tysbast er én av de tre giftige karplantene som vi vet at har forårsaket dødsfall i Norge. Barn i Trysil hadde trodd de samlet tyttebær. Det gikk ikke bra. De to andre er for øvrig selsnepe Cicuta virosa og gullregn Laburnum anagyroides.
Forvekslinger
Tysbast er så egenartet fra blomstring på bar kvist til den har utviklete blad og frukt at det er ingen grunn til å forveksle den med andre arter i Norges flora.
Kilder
Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2023). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.
Fremstad E (2013). Daphne mezereum L. I R Elven, E Fremstad og O Pedersen. Distribution maps of Norwegian vascular plants. IV. The eastern and northeastern elements: 168–171.
Hansen E og Billing Hansen O. (2007). Trær og busker for norske hager. 4. utg. Tun Forlag, Oslo. 352 s.
Hjelmstad R (2023). Medisinplanter i Norge. Helsebringende vekster i naturen. 7. oppl. Gyldendal, Oslo. 422 s.
Høeg OA (1976). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973- Universitetsforlaget Oslo–Bergen–Tromsø. 751 s.
Jonsell B (2010). Thymelaeaceae. I Jonsell B mfl. (red.), Flora Nordica. 6. Thymelaeaceae–Apiaceae: 1–2.
Krüssman G (1984). Manual of cultivated broad-leaved trees and shrubs. I, A–D. Timber Press, Portland, Oregon. 448 s.
Webb DA (1968) og Ferguson IK (1968). Daphne L. I Tutin TG mfl. (red.), Flora Europaea. 2. Rosaceae to Umbelliferae: 256–258.
Siden siteres som:
Fremstad E. Tysbast Daphne mezereum L. https://www.artsdatabanken.no/Pages/364643. Lastet ned <dag.måned.år>