Trollhegg er lettest å få øye på når den er i frukt. Her med både umodne (røde) og modne (svarte) frukter. Fra Leikanger (Sogn og Fjordane).

Trollhegg vokser ofte enkeltvis eller i små kratt i skog-, sump- og myrkanter. Den er spinkel og lett å overse, bortsett fra når den står der med modne frukter.

Kjennetegn

Trollhegg er spinkle busker eller åpne, lave trær opptil 2–6 m høye, med grå bark med hvite korkporer. Kvister og blad er skruestilte eller mer eller mindre motsatte. Vinterknopper er fint håret, og de har ikke knoppskjell. Bladene er skaftete, 2–7 cm lange, ovale (omtrent like lange som brede), butte eller svakt tilspissete i toppen, hårete på bladskaft og på nervene på undersiden. Bladene har 7–9 par omtrent rake, mer og mindre motsatte sidenerver. Bladkantene er jevne, uten tenner. Nederst ved bladskaftet sitter et lite øreblad.

Tre til fire blomster sitter i små kvaster i bladhjørner. Blomsten er skaftet, hvit, ca. 3 mm bred, femtallig (med 5 kronblad og 5 pollenbærere) og tokjønnet. Frukten er en rund, 6–8 mm lang steinfrukt med to steiner. Den er først rød, men skinnende svart når den er moden. Utover i sesongen kan en finne blomster og frukt i ulike stadier på samme individ. Frukten spres med fugl.

På trollhegg er alle bygningstrekk lett synlige: rake grener med spredte sideskudd, skaftete blad som gir et luftig bladverk og små blomsterstander. Den mørke barken på eldre skudd har lange, lyse korkporer. Fra Leksvik (Nord-Trøndelag).

I bladhjørner dannes kvaster med 3-4 blomster. Knoppene har ikke knoppskjell. Nederst på bladskaftet sitter et lite øreblad; det visner fort og faller av. Fra Leksvik (Nord-Trøndelag).

Bladene til trollhegg er ovale (bredest på midten) og butte, eller har som her en liten spiss i toppen. De har 7–9 par rette nerver og hårete bladskaft. Fra Leksvik (Nord-Trøndelag). Bladkanten er jevn, uten tenner. Fra Leksvik (Nord-Trøndelag).

Blomsten er femtallige med 5 hvite kronblad og 5 hvite pollenknapper. Unge skudd, bladskaft og nerver er fint hårete. Fra Leksvik (Nord-Trøndelag).

På trollhegg kan en ofte se blomst, umoden (rød) og moden (svart og blank) frukt samtidig. Fra Farsund (Vest-Agder).

Kromosomtall

Trollhegg er diploid med grunntall x = 10 og kromosomtall 2n = 20. Telling er ikke utført på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Voksestedene varierer fra lyse og åpne steder med steinete, tørr mark som åpne kratt og skogkanter, men også på fuktigere mark, bl.a. i kantkratt ved minerotrofe myrer og ferskvann. Den er også observert inne i gråor-heggeskog på elvebredder. Trollhegg er ikke særlig basekrevende. Den finnes i dal-, kyst- og fjordstrøk nord til Grane og Vevelstad (Nordland), fra nemoral til mellomboreal sone. Kjent høydegrense er ca. 700 moh. i Hol (Buskerud). 

Trollhegg vokser i store deler av Europa, men ikke lengst nord og ikke i en del områder rundt Middelhavet. Den går østover til sentrale deler av Sibir.

Trollhegg er en allsidig plante med stort spenn i vekstform og voksested. Her danner den et tett og lavt kratt i sørvendt berg. Andre steder kan den være rak og høyvokst og danne små bestander på godt drenert eller fuktig mark, blant annet i fuktig skog og myrkanter. Enkeltindivider kan dukke opp på periodevis oversvømte elvebredder og i gråorskog. Frukten spres med fugl. Fra Leksvik (Nord-Trøndelag).

Kommentarer

Trollhegg har tradisjoner som nytteplante i Norge. Bark og frukt er giftige, men har blitt brukt som medisin; barken også til farging av garn.

Forvekslinger

Trollhegg kan være snarlik geitved Rhamnus cathartica, men trollhegg har ikke torner, ikke buete sidenerver på bladene og ikke lave tenner i bladkantene. Blomstene er hvite hos trollhegg og grønnlige hos geitved. Ellers er skillet i vinterknoppene viktig; de er korte og har knoppskjell hos geitved, mens de er lange og mangler knoppskjell hos trollhegg.

Trollhegg er også blitt forvekslet med korneller i slekta Swida, men disse har annerledes bladform og buenerver.

Kilder

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.

Hjelmstad R (2023). Medisinplanter i Norge. Helsebringende vekster i naturen. 7. oppl. Gyldendal, Oslo, 422 s.

Høeg OA (1976). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973. Universitetsforlaget Oslo–Bergen–Tromsø. 751 s.

Krüssmann G (1986). Manual of cultivated trees and shrubs. III Pru–Z. Timber Press, Portland, Ohio. 510 s.

Mossberg B og Stenberg L (2018). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal, Oslo. 975 s.

Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 3.4.2023

Tutin TG (1968). Frangula Miller. I TG Tutin mfl. (red.), Flora Europea. 2. Rosaceae to Umbelliferae: 245.

Siden siteres som:

Fremstad E. Trollhegg Frangula alnus Mill. https://www.artsdatabanken.no/Pages/364624. Lastet ned <dag.måned.år>