Hoggorm
Vipera berus
Hoggorm er en middels stor, nokså robust bygget slange. Kroppen er vanligvis grå, brun eller svart, og ryggsiden har vanligvis et mørkt, sikksakkformet bånd. Arten er utbredt i hele Sør- og Midt-Norge samt mer sporadisk nordover til Sør-Varanger. Hoggormen finnes i mange ulike typer åpent og halvåpent landskap. Paringen foregår vanligvis i april–mai. Arten er ovovivipar, og ungene fødes fra juli og utover.
- Innhold
- Størrelse
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Totalutbredelse
- Utbredelse i Norge
- Levested
- Levevis
- Gift
Størrelse
Totallengde: vanligvis 35–85 cm, unntaksvis over 100 cm. Hunnene blir noe større enn hannene.
Kjennetegn
Hoggorm er en middels stor, nokså robust bygget slange. Halen er kort og ender i en forhornet spiss. Hodets overside har tallrike små og mellomstore skjell. Øyet har vertikalt strekformet pupill. Irisen er brunlig til sterkt rød. Hoggormen har et utstående øyenbrynskjell som gir den et bistert uttrykk. Mellom øyet og munnen er det to rader med skjell. Tungen er dypt kløvet. I overkjeven finnes to skarpe gifttenner i tillegg til radene med små, spisse tenner som alle slanger har. Skjellene på kroppen er rombeformede og har en tydelig, utstående kjøl langs midten. Buken har én enkelt rad med brede skjell (bukskinner). Det siste skjellet før kloakken (gattplaten) er udelt. Kroppen er vanligvis brun eller grå, men kan også gå mot gult, mørkt oransje, blålig, grønnlig eller svart. Langs ryggen finnes vanligvis et sikksakkformet bånd i mørkere tone enn grunnfargen. Den forhornede halespissen har ofte gulaktig farge. Hodets overside har vanligvis en mørk flekk som deler seg i to sprikende forgreininger bakerst. På siden av hodet finnes vanligvis en mørk maske som starter ved øyet og fortsetter bakover til nakken, hvor den går over i en serie diffuse, mørke flekker langs kroppssiden. Skjellraden rett over munnen er vanligvis lys med mørkere skiller mellom skjellene. Bukfargen er vanligvis ensfarget svart men kan også gå mot oransje hos rødlige individer. Voksne hanner har oftest grålig grunnfarge, et skarpt avtegnet og nesten svart sikksakkbånd på ryggen, og hvite skjell over munnen. Hunner har oftest brunlig grunnfarge, et mørkebrunt og mer diffust avtegnet sikksakkbånd på ryggen, og gulbrune til rødbrune skjell over munnen. Fargetegningene er ellers svært variable. Svært mørke eller helt svarte (melanistiske) individer er vanlig i Norge, og hos disse kan sikksakkbåndet på ryggen være umulig å se. Også hos lysere individer kan sikksakkbåndet være utydelig eller helt fraværende. I svært sjeldne tilfeller er ryggbåndet rett istedenfor sikksakkformet. Hannene endrer ofte farge under det første hamskiftet på våren. Før hamskiftet ser de ofte skittensvarte ut. Etter hamskiftet har de gjerne fått en mer kontrastrik paringsdrakt hvor grunnfargen kan være grå eller kan tendere mot lilla, indigo eller turkis.
Forvekslingsarter
Hoggorm kan vanligvis skilles fra de to andre norske slangeartene, buorm og slettsnok, på det karakteristiske sikksakkbåndet på ryggen. Dette er imidlertid ikke et sikkert kjennetegn da mørke individer av hoggorm kan mangle dette båndet, samtidig som begge de andre artene kan ha ulike variasjoner av flekker på ryggen som kan minne om sikksakkbånd. Hoggorm kan skilles sikkert fra de to andre slangeartene på at hodet har mange små skjell på oversiden, at øyet har strekformet pupill, og at det er to rader med skjell mellom øyet og munnen. Hos buorm og slettsnok har hodet få og store skjell på oversiden, pupillen er rund, og det er én enkelt rad med skjell mellom øyet og munnen. Øyet hos hoggormen er ofte sterkt rødt, noe som ikke er tilfelle hos de to andre slangeartene. Hoggorm kan videre skilles fra buorm på at den mangler de to lyse nakkeflekkene som buormen vanligvis har, samt at buken er nokså ensfarget mørk, mens den hos buormen har brokete svarte og lyse tegninger. Arten kan skilles fra slettsnok på at skjellene på kroppen har en tydelig, langsgående midtkjøl, mens slettsnokens skjell er glatte. Man må her studere skjellene midt på ryggen, da skjellradene nederst mot buksiden kan mangle kjøl også hos hoggormen.
Totalutbredelse
Hoggorm finnes i det meste av Nord- og Mellom-Europa, men er nesten fraværende i Syd-Europa. Den finnes i hele Storbritannia, men ikke i Irland. Mot øst finnes arten gjennom Russland, Kazakhstan og Mongolia til Sakhalin. Den er utbredt i det meste av Danmark, Sverige og Finland. Hoggormen regnes som verdens mest utbredte slangeart.
Utbredelse i Norge
Hoggorm finnes i hele Sør- og Midt-Norge samt et stykke nordover i Nordland. Det finnes eldre registreringer også lenger nord, nordligst i Sør-Varanger.
Levested
Hoggorm lever i mange ulike typer terreng, inkludert skog, myr, lynghei, fjellhei, hogstflater og ulike typer kulturlandskap. Den foretrekker områder med vekslende habitat, hvor det er rikelig med randsoner og kort avstand mellom mer solrike og mer skyggefulle arealer. I løpet av året kan arten bevege seg over et område på et par kilometer, men innenfor dette området har den gjerne et fast overvintringssted, et fast paringsområde og et fast sommeroppholdssted som den trofast bruker år etter år. Arten er meget hardfør og kan finnes fra havnivå opp til over 1 000 meters høyde over havet.
Levevis
Hoggorm er primært dagaktiv, men kan også være aktiv utover kvelden. Den bruker tiden sin dels til å sole seg, til å jakte og til å ligge i skjul. Hoggormen er også en god svømmer. Menyen består for det meste av smågnagere, spissmus og fugleunger, men også av andre reptiler. Unge hoggormer spiser firfisler, stålormunger og små frosker. Hoggormen baserer seg mest på lukt, men også på syn når den jakter. Hoggormen er giftig, og den bruker giften i jakten på smågnagere og spissmus. Den hogger byttet, sprøyter inn en dose gift og slipper taket igjen i løpet av et brøkdels sekund. Så venter den til byttet dør. Offeret bruker gjerne flere minutter på å dø og kan bevege seg et godt stykke i mellomtiden, men hoggormen finner det igjen ved å følge duftsporet. Hoggormens gift fungerer ikke på reptiler og amfibier, så disse blir bare holdt fast og slukt levende.
Hoggormhannene våkner fra vinterdvalen så snart vårsola varmer, vanligvis i mars–april men unntaksvis tidligere, og tilbringer i starten mye tid med å sole seg nær overvintringsstedet for å modne spermiene og forberede det første hamskiftet. Etter hamskiftet flytter de seg til paringsområdet, som gjerne er en solvarm skråning opptil noen hundre meter fra overvintringsstedet. Hunnene våkner 3–4 uker etter hannene og beveger seg da rett til paringsområdet. Paringen foregår vanligvis i april–mai. I paringstiden kjemper hannene mot hverandre om hunnenes gunst. De måler styrke ved å reise seg opp, sno seg rundt hverandre, og prøve å bryte motparten ned i liggende stilling.
Etter paringen blir de drektige hunnene oftest værende på eller nær paringsområdet. Hanner og uparede hunner trekker derimot lenger vekk, til egne sommeroppholdssteder hvor de blir frem til overvintringen. Hoggormen er ovovivipar. Det innebærer at hunnen danner egg, men hun beholder eggene inne i kroppen sin til de er klare til å klekke slik at hun i praksis føder levende unger. Ungene er omgitt av en tynn hinne når de fødes, men denne sprekker umiddelbart etter fødselen. Ungene fødes i juli–september, unntaksvis senere. Hoggormen føder vanligvis mellom syv og ti unger, men antallet kan variere fra én til over tyve. Fødselen skjer gjerne i skjul under en busk eller lignende.
Hoggormen returnerer til overvintringsstedet i september–oktober og går vanligvis i dvale i oktober–november. Overvintringsstedet er ofte en krattbevokst sydskråning med bergsprekker og hulrom som strekker seg langt ned i bakken. Mange hoggormer benytter gjerne det samme overvintringsstedet. Før vinterdvalen ligger de ofte og soler seg en periode utenfor hulrommene. Selve overvintringen skjer vanligvis på minst en halvmeters dyp, oftest dypere.
Gift
Hoggormen er den eneste giftige slangearten i Norge. Giften består av enzymer og peptider og er cytotoksisk, som vil si at den bryter ned cellevev. Typiske symptomer på hoggormbitt er sterk smerte og kraftig hevelse av bittstedet. Bittet kan også gi symptomer som kvalme, magesmerter, diaré, oppkast og svimmelhet, eventuelt også bevisstløshet. Hoggormbitt er sjelden dødelig for mennesker, men kan være farlig hvis man for eksempel blir bitt nær luftveier, hvis man fra før er svekket på andre måter, eller ved at man får en kraftig allergisk reaksjon. Ved hoggormbitt bør man alltid oppsøke lege.
Litteratur
Dolmen D (2008). Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide). Bli med ut! 9. (2. revidert opplag). Fagbokforlaget, Bergen. 80s.
Fog K, Schmedes A og de Lasson DR (1997). Nordens padder og krybdyr. G.E.C. Gads Forlag, København. 365s.
Speybroeck J, Beukema W, Bok B og Van Der Voort J (2016). Field Guide to the Amphibians and Reptiles of Britain and Europe. Bloomsbury Wildlife. Bloomsbury Publishing Plc, London. 432s.