Sandfirfisle
Lacerta agilis
Sandfirfisle er en stor, kraftig firfisle med brune fargetegninger. I paringstiden får hannen grønne tegninger på siden av kroppen og hodet. Arten er ikke påvist naturlig i Norge, men har blitt satt ut i et område i Østfold. Sandfirfisle er knyttet til tørre, sandrike områder. Paringen foregår i mai–juni, og eggene klekker i august–september.
Størrelse
Totallengde: opptil 23 cm.
Kjennetegn
Sandfirfisle er en stor, kraftig firfisle. Kroppen er slank med lang, spiss hale. Hodet er relativt stort. Frambeina har relativt lange tær og bakbeina har svært lange tær. Øyet er nokså stort og har rund pupill. I nakken finnes en tydelig øreåpning. Begge kjønn har gråbrune til brune, spraglete fargetegninger. I paringstiden utvikler hannen dessuten kraftig, grønn farge langs sidene av kroppen og hodet men beholder de brunlige fargetegningene på ryggen. Kroppsmønsteret varierer en hel del, men vanligvis er ryggen brun til gråbrun med mørkere tverrbånd og med en smal, stiplet, hvitlig midtstripe. Langs hver side av ryggen løper det et lyst grått til gråbrunt bånd. Unntaksvis kan hele ryggflaten mellom de lyse sidebåndene være ensfarget rustrød. Nedenfor de lyse sidebåndene er det en rad brunsvarte flekker med lyse kjerner («øyeflekker»). Nedenfor disse igjen er det vanligvis tallrike brunsvarte flekker eller prikker uten lys kjerne, men det kan også være ytterligere øyeflekker. Buken er lys og er tett besatt med svarte prikker. Hunnen har gulaktig til grålig buk, mens hannen har grønnlig buk. I paringstiden kan kjønnene lett skilles på hannens grønne farge. Utenfor paringstiden kan kjønnene skilles på at hannen har noe større hode, at hannens hale er svakt oppsvulmet mellom bakbeina, og at hannens buk er grønnlig også utenom paringstiden.
Egget er hvitt og ovalt. Det er opptil 15 mm bredt og 20 mm langt.
Forvekslingsarter
Sandfirfisle kan til nød forveksles med salamandere, men firfisler har skjellkledd hud samt klør på tærne, noe salamandere mangler. Firfisler er også dagaktive og løper raskt, mens salamandre er nattaktive og beveger seg sakte.
Sandfirfisle kan lett forveksles med nordfirfisle, men sandfirfisla er kraftigere bygget og har lengre bein og betydelig større hode. De to artene har også ulike fargetegninger. Nordfirfisle har ikke de samme markante øyeflekkene langs kroppssiden som sandfirfisle pleier å ha, selv om den kan ha mindre markante utgaver av samme. Hannene hos nordfirfisle utvikler ikke den sterke grønne fargen i paringstiden som hannene hos sandfirfisle gjør, men både hanner og hunner av nordfirfisle kan ha olivengrønn grunnfarge.
Totalutbredelse
Sandfirfisle finnes i det meste av Mellom-Europa og stedvis i Nord- og Syd-Europa. Den unngår de nordligste, sydligste og vestligste delene av Europa. Den finnes spredt i Storbritannia, men mangler i Irland. Østover finnes arten gjennom Russland til Kaukasus og Sibir. Arten finnes i Danmark og flekkvis i Syd-Sverige helt opp til Strømstad på grensen mot Norge.
Utbredelse i Norge
Sandfirfisle er ikke påvist naturlig i Norge, men i 2010–2011 ble individer med svensk opphav satt ut ulovlig i Fredrikstad-området i Østfold. Utsettingen har ført til at arten har etablert seg i kommunene Fredrikstad og Sarpsborg. Arten har også tidligere blitt satt ut i Norge, men disse utsettingene har ikke ført til en etablering (Wildhagen, 1963).
Levested
Sandfirfisle lever typisk i tørre sandområder med sparsom vegetasjon. Områdene må ha en viss veksling mellom åpne arealer, lyng- eller gressvegetasjon og buskvegetasjon slik at det er kort vei mellom solrike og mer skyggefulle miljøer. Gode levesteder kan for eksempel være skogbryn, sand- og grusrygger, hogstflater, brannflater, tørre beitemarker og sanddynemark langs havet.
Levevis
Sandfirfisle er dagaktiv og tilbringer tiden vekselvis med å sole seg på åpne flater eller å jakte innimellom vegetasjon. Den trenger relativt høy kroppstemperatur for å være aktiv, og skjuler seg i kaldt og grått vær. Arten lever gjerne i grupper på opptil noen titalls dyr. Hvert individ har som regel sitt eget hull i bakken som det kan søke ly i. Menyen består av stort sett alle slags små kryp, men først og fremst av gresshopper, biller og sommerfugllarver. Arten kan også spise mindre reptiler, inkludert yngre artsfrender. Dersom sandfirfisla selv blir angrepet, kan den kaste halen sin. Halen brekker da av et stykke bak kloakken, noe som gir firfisla en mulighet til å stikke av mens angriperen har oppmerksomheten rettet mot halen. Firfisla vil deretter gro en ny hale, men den nye halen blir ikke like lang som den gamle og har noe annerledes skjellkledning.
Sandfirfislene våkner fra vinterdvalen i april–mai. Hannene våkner først, og hunnene cirka en måned senere. Paringen foregår i mai–juni. I paringstiden forsvarer hannene små territorier som overlapper med territoriene til én eller flere hunner. Hannene er på denne tiden ganske aggressive mot andre hanner. Hanner og hunner danner ofte nokså stabile par i paringstiden. Paret holder typisk sammen i noen dager og parer seg med hverandre flere ganger, før de skiller lag.
Sandfirfisla er ovipar, som vil si at hunnen legger egg. Arten skiller seg på dette punktet fra nordfirfisla, som beholder eggene i kroppen til ungene er ferdig utviklet (ovovivipari). Det tar en drøy måned fra paringen skjer til hunnen er klar til å legge eggene. I denne perioden soler hun seg hyppig for å få mest mulig varme til modning av eggene. Eggene legges i juni–juli. De graves ned på cirka 7–10 cm dyp, på en flekk med åpen, vegetasjonsfri mark hvor sola sørger for god oppvarming av bakken. Hun legger vanligvis mellom seks og tolv egg i hvert kull, og kan eventuelt legge egg i to omganger. Eggene klekker i august–september.
Sandfirfisla går vanligvis i dvale i september. Den overvintrer dypt nede i bakken, enten i eksisterende hulrom eller ved at firfisla selv graver seg ned til frostfritt dyp.
Litteratur
Dervo BK og van der Kooij J (2023). Reptiler: Vurdering av sandfirfisle Lacerta agilis for Fastlands-Norge med havområder. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/fremmedartslista/2023/1836.
Dolmen D (2008). Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide). Bli med ut! 9. (2. revidert opplag). Fagbokforlaget, Bergen. 80s.
Fog K, Schmedes A og de Lasson DR (1997). Nordens padder og krybdyr. G.E.C. Gads Forlag, København. 365s.
Speybroeck J, Beukema W, Bok B og Van Der Voort J (2016). Field Guide to the Amphibians and Reptiles of Britain and Europe. Bloomsbury Wildlife. Bloomsbury Publishing Plc, London. 432s.
Wildhagen Aa (1963). Dyr i farger: padder, krypdyr, pattedyr (2 opplag). Aschehoug, Oslo. 111s.