Tindved er lett gjenkjennelig både på bladverk og frukter.

Tindved er en av Norges eldste innbyggere med historie tilbake til senglasial og tidlig postglasial tid. Dagens forekomster er rester etter en tidligere videre utbredelse i Norge, med noen unntak.

Kjennetegn

Tindved er en sterkt grenet og krokete busk som ofte blir 4–5 m høy, men som under gunstige forhold er målt til 11 m, og med 15–30 cm tykke stammer. Grenene bærer mange torner som er omdannete (og døde) topp- og sideskudd. Barken på unge grener er grå og glatt, men med arr etter felte skudd og torner; på eldre stammer sprekker barken opp vertikalt. Hovedrota går til ca. 1 m dybde, men like under jordoverflaten vokser det ut siderøtter. Disse danner et omfattende skuddsystem som gir tindved stor koloniserings- og spredningsevne. På røttene finnes små knoller dannet av en nitrogenfikserende bakterie som sannsynligvis har stor betydning for hvor tindved kan etablere seg og vokse.

Bladene er smalt avlange til smalt lansettformete (nokså jevnbrede), opptil 8 cm lange, avrundet ved grunnen og i toppen og med hele kanter, grågrønn overside og sølvgrå underside. Gråfargene skyldes et dekke av frynsete, sølvgrå skjoldhår. Rødbrune skjoldhår finnes særlig på bladundersiden. Bladene er skruestilte, men står ofte tett sammen.

Tindved er særbu (dioik) med ørsmå hunnlige og hannlige blomster på særskilte individer. Blomstringen skjer på bar kvist, og pollineringen skjer med vind. Kortskaftete hunnblomster dannes enkeltvis i bladhjørner. De har to små begerblad og ingen kronblad. Hannblomster er sittende og består av to begerblad og fire pollenbærere. Frukten er en oransj, bredt avlang, 8–10 mm lang falsk steinfrukt med ett frø og saftig fruktkjøtt. Brune skjoldhår finnes spredt på frukten.

Enstammet, gammel tindved på sand- og grusstrand ved Trondheimsfjorden. Fra Midtsandan i Malvik (Sør-Trøndelag).

Mengder av små og store og harde torner er effektivt hinder for nærkontakt med tindved, noe særlig de som plukker fruktene får erfare. Fra Midtsandan i Malvik (Sør-Trøndelag).

Tindved-blad står spredt på skuddene, som her, eller tettere sammen i små samlinger. Den dype grønnfargen blir delvis dekket over av skjoldhår. Bladene er smalt avlange til smalt lansettformete. Fra Ørin i Verdal (Nord-Trøndelag).

Velvoksne tindvedkratt har ofte tett bladvek som skjuler et krokete grenverk med tallrike torner. Fra Leinøra ved Gaula i Trondheim (Sør-Trøndelag).

Tindved er særbu. Hunnblomstene sitter i bladhjørner på siste års skudd. De har ikke kronblad og er redusert til to ørsmå begerblad, en svært lav og lys griffel og et avlangt, gult arr. Fra Midtsandan i Malvik (Sør-Trøndelag).

Her ses tre gule arr, som så å si utgjør hele hunnblomsten til tindved, stikke ut fra tre bladhjørner. Fra Midtsandan i Malvik (Sør-Trøndelag).

Små hannblomster med to gule begerblad og fire pollenbærere er her i ferd med å bli overvokst av blad i utvikling. Torner dannes der døde skudd er blitt felt. Fra Frosta (Nord-Trøndelag).

Der hunnplanter og hannplanter vokser rimelig nær hverandre, kan fruktsettingen bli overveldende. Fra Verdal (Nord-Trøndelag).

Hunnbusker som står i utkanten av kratt har størst sjanse for storproduksjon av "tindvedbær", som egentlig er saftig (falsk) steinfrukt med én stein. Fra Verdal (Nord-Trøndelag).

Overmoden tindvedfrukt med rester av hunnblomsten i toppen og brune skjoldhår på skallet. Fra Trondheim (Sør-Trøndelag).

Kromosomtall

Tindved er tetraploid (sjelden diploid) med grunntall x = 6 og kromosomtall 2n = 24 (12). Tellinger (av 2n = 24) er utført på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Tindved er en utpreget pionérart. Den er konkurransesvak og vokser best på steder som er lysåpne og på finkornete løsmasser, eventuelt på grovere, ustabil mark. Nitrogenknoller på røttene bidrar til å forsyne tindved med nitrogen, men også til oppbygging av jordsmonn som er til fordel for andre arter. Dermed er det fare for at tindved blir utkonkurrert av andre busker og trær når vegetasjonen vokser seg til på ustabile steder.

Hovedforekomstene av tindved er knyttet til elveoser, strender og strandberg i Midt-Norge, særlig rundt og nord for Trondheimsfjorden, og spredte steder nord til Bodø og muligens Steigen (Nordland). De viktigste voksestedene i Trøndelag er sandavleiringer som utsettes for vekslende vannstand, enten i forbindelse med flomperioder langs elver eller flo og fjære på havstrender. På slike steder kan tindved danne utstrakte kratt bestående av en kjerne av de eldste individene (dels som små trær) og yngre delbestander som skyldes et system av utløpere. I tillegg finnes hist og her mindre bestander og enkeltindivider rundt om på sandjord, grusmark og berg i tilknytning til strender. Helt andre voksesteder har tindved i fjellområder, der den vokser i rasmark, som i Lom, og vierkratt i Skjåk (begge i Oppland), Stryn (Sogn og Fjordane) og Norddal (Møre og Romsdal) samt i rasmarker under Prestkontinden i Steigen (Nordland) og på Dyngeneset i Ibestad og Brattfjellet i Tromsø (Troms). Kjent høydegrense er ca. 1150 moh. i Lom (Oppland).

Forekomster i Nordland ser (etter Artskart å dømme, nedlastet 1.2023) ut til å være dels strandnære, dels fra brattlende, og noen er trolig spredt fra dyrking.

På Agder-kysten regnes noen forekomster som spontane. Det er uvisst om f.eks. den store og veletablerte bestanden i Grimstad (Aust-Agder, Danielsen 1977) er resultat av spredning av frø med fugl eller havstrømmer, eller om levende skudd er blitt skyllet i land sørfra.

Tindved plantes en del som pryd- eller nytteplante, blant annet i sanddyneområder og som hekkplante. En rekke forekomster i lavlandsområder fra Østfold til Rogaland, i noen innlandsområder i Buskerud og spredte forekomster til nordre Nordland regnes som forvillet fra plantinger. Fruktene spres hovedsakelig med fugl og muligens med transport av vann eller løsmasser.

Funn av makrofossiler og pollenanalytiske undersøkelser i de nordiske landene viser at tindved så å si fulgte brefrontene etter hvert som innlandsisen i Norden og naboland smeltet ned. Tindved kan ha kommet til Norge sørfra og vestfra fra Danmark og Storbritannia, eventuelt via Nordsjøkontinentet, og østfra fra Sverige. Mye tyder på at arten hadde vid utbredelse (iallfall) i Sør-Norge i senglasial og tidlig postglasial tid (Hafsten 1966), og at de fleste av dagens større tindvedforekomster må regnes som relikter fra disse periodene.

Vår tindved, subsp. rhamnoides, er hjemlig i Europa fra Storbritannia og Spania i vest til Norden, Baltikum og Ukraina i nord og øst. Fra Balkan og østover i Asia tar andre underarter over.

Tindved har kraftige utløpere der det vokser ut mange nye skudd. Fra Leinøra ved Gaula, Trondheim (Sør-Trøndelag).

Knoller på tindvedrøtter, dannet av nitrogenfikserende bakterier. Fra Leinøra ved Gaula, Trondheim (Sør-Trøndelag).

En lav brem av ungplanter står i grusen mellom elva og flere meter høye, gamle tindved-individer som danner en bred og tett bord langs elveløpet. Her har tindved ingen muligheter til å ekspandere med mindre vannføringen i elva minker vesentlig. Fra Leinøra ved Gaula, Trondheim (Sør-Trøndelag).

Tindvedkratt i elveos, omringet av vei og jernbane. De eldste delene av krattene er høye og tette (mørke på bildet), mens utløpere er i ferd med å utvide krattene, særlig i endene og i kantene langs de grunne løpene mellom krattradene. Fra Hell i Stjørdal (Nord-Trøndelag).

Kommentarer

Fruktene er spiselige og rike på C-vitamin. I noen land kokes de til syltetøy og saft og lignende. Tindved er også gjenstand for undersøkelser med hensyn til medisinsk bruk, særlig i Asia.

Forvekslinger

Smale blad med dekke av lyse eller brune skjoldhår, tett og krokete forgrening og tallrike og kraftige torner gjør forveksling med andre arter lite sannsynlig.

Kilder

Chromosome Counts Database (CCDB). http://ccdb.tau.ac.il/search Lastet ned 1.2023

Danielsen A (1977). Tindved (Hippophaë rhamnoides) i Homborgsund på Skagerrak-kysten. Blyttia 35: 1–9.

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.

Hafsten U (1966).  Den senkvartære forekomst av tindved (Hippophaë rhamnoides L.) i Sør-Norge. Blyttia: 24: 196–215.

Jonsell B (2010). Elaeagnaceae. I B Jonsell og T Karlsson (red.), Flora Nordica. 6. Thymelaeaceae–Apiaceae: 2–4.

Lid J (1942). Hippophaë rhamnoides i Lom. Nytt Mag. Naturv. 83: 67.

Plants of the World Online. Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 1.2023

Rousi A (1971). The genus Hippophaë L. A taxonomic study. Ann. Bot. Fenn. 8: 177–227.

Skogen A (1972). The Hippophaë rhamnoides alluvial forest at Leinøra, Central Norway. A phytosociological and ecological study. Kgl. Norske Vidensk. Selsk. Skr. 1972, 4: 1–115.

Skogen A (1977). Tindved i Breheimen. Blyttia 35: 173–178.

Siden siteres som:

Fremstad E. Tindved Hippophaë rhamnoides L. https://www.artsdatabanken.no/Pages/343803. Lastet ned <dag.måned.år>