Skimmelflaggermus Vespertilio murinus er en middels stor flaggermus med en karakteristisk pelsfarge som er mørk med lyse tupper. Skimmelflaggermus forekommer primært i Sør-Norge, men det er rapportert flere enkeltfunn fra Nord-Norge. Arten er svært mobil og kan flytte seg over store avstander gjennom året. 

Skimmelflaggermus, hann, under fjellveggen i Holmestrand. Bildet viser godt den typiske behåringen med mørk pels med «sølvspisser».

Kjennetegn

Skimmelflaggermus er middels stor med normalvekt 10 til 15 g og underarmslengde 41 til 50 mm. Den har lang pels med karakteristisk mørk base og lyse/hvite pelstupper. Ørene er mørke, avrundet, og brede. Bunnen av øret når ned til munnviken. Klaffen foran øreåpningen (tragus) er kort og avrundet. Ansiktet er mørkt. Hannen har en lang, tynn penis. Hunnene har 4 brystvorter.

Utbredelse

Utbredelsen i Norge ser primært ut til å være konsentrert omkring Oslofjordområdet, men enkeltfunn forekommer flere andre steder i landet. Arten lever regelmessig i urbane strøk hvor den bruker større bygninger til å lokke til seg partnere på senhøsten.

Arten lever ellers i Eurasia fra Tyskland og østover til Stillehavet. Det er også gjort flere lydregistreringer lengst nord i Finland (Kotila m.fl. 2023).

Levevis

Skimmelflaggermus ser ut til å foretrekke habitater i tilknytning til åpent vann eller i tilknytning til urbane områder. Jakt foregår primært i 10 til 40 meters høyde. På senhøsten og tidlig om vinteren prøver ofte skimmelflaggermus hanner å tiltrekke seg partnere ved å utgi sosiale rop mot høye bygninger eller bergvegger. Disse ropene er av relativt lav frekvens (10–15 kHz) og kan ofte høres av mennesker uten hjelp av utstyr.

Hvor skimmelflaggermus eventuelt overvintrer er ukjent. Det er mulig at arten er mer aktiv gjennom vinteren enn andre arter.

Forvekslingsarter

Skimmelflaggermus er karakteristisk med sin lange pels med lyse/hvite pelstupper. Nordflaggermus Eptesicus nilssonii har mer gyllen farge på tuppene, men mangler lyse hårtupper blant annet i nakken og der ryggpelsen treffer vingemembranen. Hos skimmelflaggermus når også bunnen av øret ned til munnviken, mens nordflaggermus har mindre ører. Hanner av skimmelflaggermus har også en lengre penis enn nordflaggermus.

Lyd

I åpent luftrom roper skimmelflaggermus lengre (opp mot 25 ms) med lav (3–4 per sekund) hyppighet, og sterkest desibel mellom 22 og 27 kHz. Dette innebærer at det er overlapp med både nordflaggermus Eptesicus nilssonii (27–32 kHz) og storflaggermus Nyctalus noctula (19–24 kHz). 

Et eksempelopptak som viser tre ekkolokaliseringsrop fra skimmelflaggermus, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder). I det gitte eksempelet er det flere essensielle komponenter som kan analyseres: ropene starter på omtrent 37–41 kHz, har en høyest desibel ved omtrent 25 kHz, og avsluttes ved omtrent 22–23 kHz.  Ropene har en lengde på 10–15 ms og er etterfulgt av en pause på omtrent 100 ms. Det er også verdt å merke seg at de to første ropene viser ett tydelig ekko som følger ropene. 

Kilder

Kotila M, Suominen KM, Vasko VV, Blomberg AS, Lehikoinen A, Andersson T, Aspi J, Cederberg T, Hänninen J, Inkinen J, Koskinen J, Lundberg G, Mäkinen K, Rontti M, Snickars M, Solbakken J, Sundell J, Syvänperä I, Vuorenmaa S, Ylönen J, Vesterinen EJ og Lilley TM (2023). Large-scale long-term passive-acoustic monitoring reveals spatio-temporal activity patterns of boreal bats. Ecography 2023:e06617. http://doi.org/10.1111/ecog.06617