Lappfiskand
Mergellus albellus
Lappfiskandhannen er i hovedsak hvit, med en iøynefallende svart maske rundt øyet. Engervannet, Viken, 24. mars 2022.
Lappfiskanda hekker i Finnmark og Trøndelag. Den er knyttet til stilleflytende elver og mindre innsjøer innrammet av skog. Hannen er hvit med noe innslag av grått og svart, og med svart maske rundt øyet. Hunnen har rødbrunt hode, hvit strupe og gråhvit kropp. En del individer overvintrer i Sør-Norge, men mange tilbringer vinteren lenger sør i Nord-Europa. Lappfiskanda lever av invertebrater, fisk og amfibier.
Kjennetegn
Lappfiskanda er med sine 35–44 cm og 510–935 gram en liten og ganske kompakt and. Nebbet er grålig og relativt kort. Beina er grå. Pannen er bratt, og fjærene på pannetoppen er noe utstående slik at hodet ser ut til å ha en topp. Begge kjønn har hvite vingepaneler, men disse er større hos hannen. Kjønnene er ulike.
Hannen i praktdrakt (under paringstiden) er i hovedsak hvit med innslag av svarte streker på hode og bryst, samt partier i grått på kroppssidene. Den har en iøynefallende svart øyemaske, og svart rygg. Hunnen og ungfuglene har rødbrunt hode som står i kontrast til den grå kroppen. Strupen er hvit. Hannen i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) er lik hunnen, men har mer hvitt i vingene og er svartere på ryggen.
Lappfiskanda er som regel taus, men hannens kurtiselyd består av relativt lavmælte, metalliske, gryntende og klikkende lyder. I flukt kan den ytre repeterte «krrrr-krrrr».
Lappfiskandhunnen har rødbrunt hode, stor hvit strupeflekk og grå kroppssider. Storavatnet, Vestland, 22. desember 2022.
Biologi
Lappfiskanda foretrekker stilleflytende elver og små innsjøer omkranset av skog. Om vinteren kan den også påtreffes i større innsjøer og i skjermede brakkvannsområder ved kysten, som for eksempel elvedeltaer.
På menyen står akvatiske invertebrater (hovedsakelig insekter og insektlarver), amfibier, småfisk og noe plantemateriale. Fisk er spesielt viktig vinter og vår, og foretrukket størrelse er 3–6 cm.
Pardannelsen skjer gjerne fra desember og utover vinteren, eller tidlig vår. Hannen forlater hunnen når hun er i gang med ruging av eggene. Begge kjønn hekker som regel fra de er to år gamle.
Lappfiskanda hekker gjerne som enslige par, men mindre, løse grupper kan også forekomme. Reiret plasseres som regel i hulrom i trær, men dersom dette ikke er tilgjengelig kan den også hekke i hulrom på bakken. Den bruker også gjerne fuglekasser. Reiret fores med fjær og dun.
Eggleggingen skjer som regel i mai–juni. Normalt legges 7–9 egg (5–11), og de er kremhvite av utseende. Hunnen ruger eggene i 26–28 dager. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking, og finner føde selv. De passes av hunnen og er flygedyktige etter ca. 70 dager.
Småfisk er viktige byttedyr for lappfiskand. Her en hunn som har fanget en godbit. Narvika, Agder, 4. januar 2021.
Utbredelse
Lappfiskanda hekker fra de nordligste delene av Fennoskandia og østover i et bredt belte gjennom Sibir. I Norge hekker den fåtallig i Finnmark, særlig i Pasvik. I tillegg er det en isolert hekkebestand i Vikna, Trøndelag, som trolig er økende.
Noen individer overvintrer i Norge, spesielt i kystnære strøk helt i sør. Mange trekker sørover i september–oktober, og overvintrer langs Østersjøkysten og Nederland.
Bestandsstatus
Den norske bestanden ble i 2021 vurdert til 40–70 par, og er ansett som økende.
Forvekslingsarter
Hannen i praktdrakt er umiskjennelig. Hunnen, ungfuglene og hannen i eklipsedrakt kan forveksles med siland og laksand. Laksanda er imidlertid betydelig større, med lengre nebb. I tillegg er nebbfargen hos laksand rødlig, og beinfargen oransje, mens både nebb og bein er farget grå hos lappfiskanda. Hunnen skilles fra silandhunnen ved et tydelig skille mellom rødbrunt hode og grå kropp samt hvit strupeflekk.
Lappfiskanda kan i kroppsbygning minne mer om kvinand enn sine nære slektninger siland og laksand. Hannene er imidlertid greie å skille fra kvinand på fjærdrakten, mens hunnen har en hvit strupeflekk som mangler hos kvinandhunnen.
Kilder
Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/.
BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no/bird/eBook.php?specieID=1452.
Carboneras C og Kirwan GM (2020). Smew (Mergellus albellus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.smew.01.
Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.
Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford. 462s.
Lehikoinen A (2020). Smew Mergellus albellus. S. 130–131 i Keller V, Herrando S, Voríšek P, Franch M, Kipson M, Milanesi P, Martí D, Anton M, Klvanová A, Kalyakin MV, Bauer H-G og Foppen RPB (red.) European Breeding Bird Atlas 2: Distribution, Abundance and Change. European Bird Census Council & Lynx Edicions, Barcelona, Spain. 967s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.
Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021). Fugler: Vurdering av lappfiskand Mergellus albellus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28682.
Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.