Det Norske Kartlavverket
Du har sikkert sett dem på en mur i en hage eller der de farger hele fjellpartier i gult, oransje, grått og hvitt. For første gang i historien har kartlavene her til lands blitt beskrevet på norsk.
- Innhold
- Hva er kartlav?
- Forskjellige tilpasninger
- Lavens Indiana Jones
- Vanskelige arter å bestemme
- På norsk for første gang
Tekst: Tove Rimestad og Hauk Liebe
Hva er kartlav?
Det første du bør vite er at lavene regnes som sopper, men er symbioser mellom to arter; en sopp som bygger hus og en alge som skaffer mat. Soppen danner strukturer som beskytter algen mot uttørking slik at den kan leve steder den ellers ikke ville overlevd, og algen forsyner soppen med sukker fra fotosyntese, noe som gir soppen energi den ikke kunne klart seg uten.
De lavene som på folkemunne omtales som «kartlav» er egentlig mange arter i ei stor slekt med laver som på latin heter Rhizocarpon. Det latinske navnet kan løselig oversettes til "rotfrukt", ikke fordi noe ved dem minner om kålrabi eller gulerot, men fordi fruktlegemet deres vokser rett ut fra "rota", eller det som fester dem til steinen. Nettopp dette festet, eller hypothallus som det heter på lav-fagspråket, har gitt kartlavene deres norske navn. Det danner en godt synlig kant som kan minne om landegrenser på et kart når kartlaver vokser ved siden av hverandre i mosaikk.
Vanlig kartlav vokser på berg i hele landet, helst på lysåpen, hard, kalkfattig stein. Den står ofte i mosaikk med andre skorpelaver, og sammen kan de danne mønstre som minner om fargelagte landområder på et kart.
Forskjellige tilpasninger
Elvekartlav vokser på svaberg og steiner langs elver og innsjøer i hele landet.
Kartlavene finner du nesten over alt! I fjellet, på rasmark, i urer og på svaberg, til og med i byen på mur og takstein, så lenge det ikke er for mye luftforurensning. Hver enkelt art kan riktignok være ganske kresen når det gjelder voksested. For eksempel krever kalkkartlav steiner med mye kalk og malmkartlav steiner med mye jern, gjerne ved gamle gruver. Andre arter er mer kravstore til hvor steinen ligger, som blokkartlav som helst vokser i tørr, åpen skog, eller elvekartlav som gjerne får en vannsprut i ny og ne.
Lavens Indiana Jones
Professor Einar Timdal ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo har jobbet med lav i en årrekke. Som en lavens Indiana Jones har han vært på ekspedisjoner i Japan, den tørre californiske ørken og dypet av Amazonas. Alltid har han tanken på lav i bakhodet, og neste ekspedisjon blir til gamle gruver for å se på lav som liker seg der:
- Det finnes ca 120 arter globalt, i Norge kjenner vi til 65, men antar at det finnes rundt 80. Vi er i gang med et nytt prosjekt der vi skal se på skorpelaver som vokser på steiner som er rike på tungmetall. Tungmetall-laver! Forhåpentligvis vil vi avsløre mange hemmeligheter om lav i disse lite utforskede habitatene. Kanskje finner vi noen nye arter også.
Vanskelige arter å bestemme
Kartlavene er ikke de letteste artene å bestemme. Man kan utelukke de fleste artene ved å lese beskrivelsene av utseende og habitat, samt å se på gode bilder, men for helt sikre bestemmelser kreves utstyr og dedikasjon. Skulle du være interessert i å forsøke deg trenger du en lupe, et mikroskop, en skarp skalpell og en stødig hånd som kan skjære tynne tverrsnitt av fruktlegemene til laven. En stor fordel med å studere kartlav er riktignok at de som regel er på samme sted år etter år, så du kan alltids gå tilbake og sjekke noen kjennetegn på nytt.
En art som er litt lettere å bestemme er månekartlav. Erik Möller har mastergrad i lav og skal jobbe med Einar på det nyoppstartede prosjektet om tungmetall-laver. Han sier månekartlav er hans favoritt å vise folk når han er ute i fjellet.
- Månekartlaven er morsom fordi den er såpass lett å kjenne kun på utseendet. Man finner den typisk på småstein på rabber i fjellet, og de gule areolene som omgir apotheciene ser ut som halvmåner.
I lavlandet kan man finne en art som ligner og er like lett å bestemme, nemlig taksteinkartlav. Den finner man gjerne på litt næringsrike steder nær eller på bebyggelse.
Gule måner på nattehimmel: Kartlavene er stort sett umulige å artsbestemme uten mikroskop, men et av unntakene er månekartlav som ser ut som den har små, gule halvmåner på seg.
Månekartlavens urbane lookalike: Taksteinkartlav kan du møte på i villastrøk, ikke overraskende på gamle takstein, men også på steinmurer og lignende.
På norsk for første gang
Det er Einar som har laget de 63 beskrivelsene av kartlav som du nå finner i Arter på nett. Hver beskrivelse inneholder alt du trenger å vite for å identifisere en art, inkludert gode og karakteristiske bilder. Det finnes lite norsk bestemmelseslitteratur om skorpelaver generelt, og man har tidligere gjerne måttet ty til engelsk eller svensk litteratur. Dette er så vidt vi vet første gang noen har publisert komplett informasjon om kartlaver på norsk.
Den våkne leser har kanskje bitt seg merke i at det er to færre arter beskrevet i Arter på nett enn det kjente antallet arter i Norge. Dette skyldes at det for øyeblikket er en del taksonomiske uklarheter knyttet til disse to artene og det vil komme endringer i både hva som regnes som arter og inndelingen i slekter innenfor kartlavene.