F1 Lagdelte fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) vannmasser med fiskesamfunn

Sirkulerende innsjøvannmasser omfatter økosystemer i stillestående vann (lentiske systemer), det vil si ferskvannsforekomster med lang oppholdstid og forekomst av en fullstendig næringskjede som inneholder krepsdyrplankton. Fullsirkulerende vannmasser betyr at det minst en gang per år skjer en fullstendig omrøring av vann fra ulike dyp, som blant annet fører oksygenrikt overflatevann ned i de dypeste delene av innsjøen.

Fordi vann har ulik tetthet ved ulike temperaturer, vil det i de aller fleste dype innsjøer i lavlandet etablere seg en temperatursjiktning i løpet av sommeren, med et temperert vannlag øverst og et kaldere lag under, etter en periode med soloppvarming. Overgangen fra temperert vann til kaldt vann, som kalles termoklinen eller sprangsjiktet, er definert ved en temperaturendring på minst en grad per dybdemeter. Det varme laget over termoklinen kalles epilimnion. Det kaldere laget under termoklinen kalles hypolimnion. Etableringen av et sprangsjikt innebærer en balansegang mellom solinnstråling som varmer opp vannet og vind som fører til omrøring av vannmassene og hindrer etablering av et sprangsjikt. Det er derfor kun på seinsommeren at man finner etablerte sprangsjikt, og da gjerne i innsjøer med størst dyp over 15 m. Vår og høst fører nedkjøling av overflatevannet og vindeksponering til at vannmassene i innsjøen sirkulerer. Det innebærer at større innsjøer over tregrensa svært sjelden utvikler et tydelig sprangsjikt. Er en innsjø isdekt om vinteren, vil vannmassene ikke sirkulere. En presis fastsetting av sprangsjiktet krever temperaturmålinger på ulike dyp gjennom sesongen, spesielt fra midtsommer til starten på høsten. Begrepene «monomiktisk» og «dimiktisk» benyttes om innsjøer som vanligvis er lagdelte, med fullsirkulasjon en, henholdsvis to ganger i året.

Som en praktisk tilnærming ved kartlegging, kan størrelsen på innsjøen, som kommer til uttrykk gjennom LKM-en SM Størrelsesrelatert miljøvariasjon (i vannsystemer), brukes som en indikator på om sjøen kan være sjiktet eller ikke. Innsjøer med areal over 5 km² og et middeldyp over 15 m, er definert som «stor og dyp innsjø» (SM·b; stor og dyp vannforekomst). Innsjøer med areal mellom 0,5 km² og 5 km² og middeldyp over 15 m (SM·c, middels stor og dyp vannforekomst), er definert som en «middels stor innsjø». De store og dype innsjøene og de middels store innsjøene vil vanligvis være sjiktet, og vannmassene tilhører F1 Lagdelte fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) vannmasser med fiskesamfunn eller F3 Lagdelte fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) naturlig fisketomme vannmasser. Innsjøer som har et areal mellom 0,05 km² og 0,5 km² og største dyp mellom 5 og 15 m (SM·d, liten og temmelig dyp vannforekomst) er her definert som «liten innsjø». Disse vil kunne være sjiktet hvis de er relativt skjermet for vind og er dype. Innsjøer som ligger vindutsatt ved kysten eller over tregrensa, vil ofte ikke være sjiktet, og vannmassene tilhører da F2 Ikke-lagdelte (polymiktiske) vannmasser med fiskesamfunn eller F4 Ikke-lagdelte (polymiktiske) naturlig fisketomme vannmasser. Vannforekomster som er mellom 0,005 og 0,05 km² og har et største dyp som er mindre enn 5(–10) m (SM·e, liten og grunn vannforekomst), er her definert som «stort tjern», mens vannforekomster mellom 500 og 5000 m² og med største dyp mindre enn 5 m (SM·f) er definert som «lite tjern». Vannforekomster med areal under 500 m² betegnes «dam» eller «pytt». Tjern, dammer og pytter er i utgangspunktet ikke sjiktet og regnes til polymiktiske innsjøer (F2 eller F4). Det er altså bare de små innsjøene (SM·d) som ikke lar seg tilordne F1/F3 eller F2/F4 bare på grunnlag av størrelse og dyp.

En viktig LKM i hovedtypen F1 er FS Fiskesamfunnskompleksitet. FS er delt inn i fem basisklasser (FS·a, FS·b, FS·c og FS·d) i tillegg til basisklassen for fisketomme vannmasser (FS∙0), etter ulike fiskearters påvirkning på krepsdyrsamfunnet i innsjøene. De minst effektive planktonspiserne er ørret, røye, laks, harr, abbor og ørekyt (FS·a: enkelt fiskesamfunn, hvorav minst en av artene ørret, røye, harr eller abbor må være til stede). En innsjø som bare har abbor, har også et enkelt fiskesamfunn. Neste basisklasse, moderat komplekse fiskesamfunn (FS·b), inneholder planktonspiserne sik, lagesild og krøkle, ofte sammen med gjedde og lake. I tillegg kan en eller flere arter fra det enkle fiskesamfunnet være til stede. For å plassere en vannmasse til FS·b, moderat komplekst fiskesamfunn, må enten sik eller lagesild eller krøkle være til stede. De to siste basisklassene (FS·cd), som begge omfatter komplekse fiskesamfunn, forutsetter forekomst av karpefisk i tillegg til sik, lagesild eller krøkle. Mort, laue, gullbust, sørv og flire har stor evne til nedbeiting av krepsdyrsamfunn. Karpefiskene beiter primært i epilimnion (det øverste laget i en innsjø som er lagdelt pga av temperatursjiktning), mens sik, lagesild og krøkle også beiter i hypolimnion (det nedre dype laget i en innsjø som er lagdelt pga av temperatursjiktning). De nevnte karpefiskene er primært littorale arter, men vil kunne opptre pelagisk i mindre og mellomstore innsjøer, særlig i fravær av sik, lagesild eller krøkle. I store og dype innsjøer (SM·b) med sik, lagesild eller krøkle, vil karpefiskenes påvirkning på pelagiske krepsdyr være mer begrenset enn i små og mellomstore sjøer (SM·cd). Det skilles derfor mellom to basisklasser for komplekst fiskesamfunn. I de små og mellomstore innsjøene regnes fiskesamfunnet som komplekst (FS·c) dersom minst en av artene mort, laue, gullbust, sørv eller flire er til stede, sammen med andre arter. For at fiskesamfunnet skal regnes som komplekst i de store og dype innsjøene (FS·d), må minst en av artene sik, lagesild eller krøkle, og samt minst en av artene mort, laue, gullbust, sørv eller flire være til stede.

Tilordning til basistrinn langs LKM-en FS, gjøres på grunnlag av fiskesamfunnet de siste 15–20 år. Fiskearter som er innført i en innsjø for mer enn 20 år siden, skal regnes som en del av fiskesamfunnet i innsjøen. Det er viktig å legge til at beskrivelsessystemet må brukes for å beskrive om en fiskeart er fremmed (utsatt etter 1800), eller har en sannsynlig naturlig forekomst i innsjøen. Fiskearter som er satt ut for mer enn 20 år siden, defineres som en del av det «naturlige fiskesamfunnet» kun når fiskesamfunnet skal kategoriseres til basisklasse langs LKM-en FS. Hvis en fiskeart er satt ut for mindre enn 15 til 20 år siden, og denne fiskearten har en strukturerende effekt på faunaen i innsjøen, tilhører innsjøen hovedtypen F11 Innsjø-vannmasser preget av introduksjon eller bortfall av strukturerende organismer. Hovedtypen F1 skilles fra F2 Ikke lagdelte (polymiktiske) vannmasser med fiskesamfunn ved tilstedeværelse av et sprangsjikt i sommerhalvåret.

Sirkulerende innsjøvannmassers organismesamfunn inneholder pelagiske organismer, både aktivt svømmende (nekton) og passivt flytende arter (plankton), samt organismer som lever i og på vannoverflata (neuston). Som økosystem er sirkulerende innsjøvannmasser et delvis lukket system.

F1 Lagdelte, fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) vannmasser er delt inn i 18 grunntyper basert på variasjonene innenfor tre miljøvariabler:

KA Kalkinnhold (hLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de fire hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) svært kalkfattig (KA∙ab, < 1 mg Ca/l), 2) noe kalkfattig (KA∙cd, 1-4 mg Ca/l), 3) kalkrik (KA∙efg, 4-20 mg Ca/l) og 4) svært kalkrik (KA∙hi, > 20 mg Ca/l).

FS Fiskesamfunnskompleksitet (hLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de tre hovedtypetilpassede klassene basert på basisklasser 1) enkelt fiskesamfunn (FS∙a, til stede med minst en av fiskeartene ørret, røye, harr eller abbor), 2) middels komplekst fiskesamfunn (FS∙b, til stede med minst en av artene sik, lagesild eller krøkle og 3) komplekst fiskesamfunn (FS∙cd, karpefisk i tillegg til sik, lagesild eller krøkle).

HU Humusinnhold (vannfarge) (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de to hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) klart vann (HU∙0a, 0 - 30 mg Pt/l) og 2) humøst vann (HU∙bc¤, > 30 mg Pt/l).

F1-1 Svært kalkfattige og klare lagdelte vannmasser med enkelt fiskesamfunn

F1-2 Svært kalkfattige og humøse lagdelte vannmasser med enkelt fiskesamfunn

F1-3 Noe kalkfattige og klare lagdelte vannmasser med enkelt fiskesamfunn

F1-4 Noe kalkfattige og humøse lagdelte vannmasser med enkelt fiskesamfunn

F1-5 Moderat kalkrike lagdelte vannmasser med enkelt fiskesamfunn

F1-6 Svært kalkrike lagdelte vannmasser med enkelt fiskesamfunn

F1-7 Svært kalkfattige og klare lagdelte vannmasser med middels komplekst fiskesamfunn

F1-8 Svært kalkfattige og humøse lagdelte vannmasser med middels komplekst fiskesamfunn

F1-9 Noe kalkfattige og klare lagdelte vannmasser med middels komplekst fiskesamfunn

F1-10 Noe kalkfattige og humøse lagdelte vannmasser med middels komplekst fiskesamfunn

F1-11 Moderat kalkrike lagdelte vannmasser med middels komplekst fiskesamfunn

F1-12 Svært kalkrike lagdelte vannmasser med middels komplekst fiskesamfunn

F1-13 Svært kalkfattige og klare lagdelte vannmasser med komplekst fiskesamfunn

F1-14 Svært kalkfattige og humøse lagdelte vannmasser med komplekst fiskesamfunn

F1-15 Noe kalkfattige og klare lagdelte vannmasser med komplekst fiskesamfunn

F1-16 Noe kalkfattige og humøse lagdelte vannmasser med komplekst fiskesamfunn

F1-17 Moderat kalkrike lagdelte vannmasser med komplekst fiskesamfunn

F1-18 Svært kalkrike lagdelte vannmasser med komplekst fiskesamfunn

For denne hovedtypen kan tre underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de 18 grunntypene.

SA Marin salinitet (uLKM). Vannmasser uten salt (SA·0, 0 ppt) kan skilles fra saltvannspåvirkede vannmasser (SA·a, 0-0,5 ppt).

TU Turbiditet (uLKM). Vannmasser med lav turbiditet (TU·0ab, STS < 10 mg/l) kan skilles fra turbide vannmasser (TU·c¤, STS > 10 mg/l).

OM Oksygenmangel (uLKM). Vannmasser med rikelig oksygen (OM·0, > 2 ml O₂/l) kan skilles fra vannmasser med periodevist lavt oksygeninnhold (OM·a, < 2 ml O₂/l).