L13 Semi-naturlig vannstrand-eng

Hovedtypen omfatter helofyttsump i jordbrukslandskapet som over lang tid er påvirket av husdyrbeiting. Det er en semi-naturlig hovedtype som forekommer i overgangen mellom T Fastmarkssystemer, V Våtmarkssystemer og L2 Eufotisk innsjø-sedimentbunn. Beiting virker sterkt utjevnende på variasjonen i artssammensetning relatert til de fleste lokale komplekse miljøvariablene som er viktige i helofyttsumpen. Tråkk fra tunge beitedyr medfører fysisk ødeleggelse av substratstrukturen i helofyttsumpen. Tråkkskader i form av flekker med eksponert sedimentbunn er vanlig i semi-naturlig vannstrand-eng. Blottlegging av finsediment gir imidlertid også vekstmuligheter for pusleplanter som trefelt evjeblom Elatine triandra, vasskryp Lythrum portula, evjesoleie Ranunculus reptans, sylblad Subularia aquatica, og firling Tillaea aquatica.

Før det siste store hamskiftet i jordbruket, det vil si fram til første verdenskrig, var det vanlig å benytte helofyttsump til utmarksslått, sammen med myrer og semi-naturlige enger i utmarka. Denne praksisen opphørte fullstendig etter andre verdenskrig, og i den grad helofyttsumper fortsatt benyttes til jordbruksformål, er det som beite.

L13 Semi-naturlig vannstrand-eng er betinget av beite (dLKM HH∙b) og tråkk (dLKM HT∙a). L13 er delt inn i to grunntyper basert på variasjonene innenfor én miljøvariabel:

KA Kalkinnhold (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de to hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) kalkfattig (KA·abcd, < 4 mg Ca/l) og 2) kalkrik (KA∙efghi, > 4 mg Ca/l).

L13-1 Kalkfattig semi-naturlig vannstrand-eng

L13-2 Kalkrik semi-naturlig vannstrand-eng

For L13 Semi-naturlig vannstrand-eng er det ingen uLKMer som beskriver ytterligere variasjon.