L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn
Arktisk permafrost-innsjøbunn omfatter bunn i innsjøer som ligger på permafrost.
L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn omfatter bunnen i innsjøer som ligger på permafrost, med et tynt øvre aktivt lag. Dette resulterer i at bunnen har en tilnærmet konstant temperatur under frysepunktet, og preger artssammensetningen. For å tilhøre L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn, må innsjøbunnen være dekket av vann mer enn 50 % av tiden og ikke være bunnfryst sommerstid.
Liten sjø i «surgemorene» med L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn på Flintholmen i Ekmanfjorden (Spitsbergen). Surgemorene er en morene av havbunnssedimenter som er skylt på land etter at en bre har hatt et plutselig, kraftig breframstøt.
Liten innsjø i Sassendalen på Svalbard med L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn.
Liten sjø i morene på Bohemanflya på Svalbard med L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn.
Definisjon og avgrensning
Hovedtypen L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn omfatter innsjøer som ligger på permafrost, med et tynt øvre aktivt lag. Det aktive laget er jordsmonnets toppsjikt, som tiner om sommeren og fryser om vinteren. Permafrosten gjør at temperaturen er relativt konstant og oftest ligger under frysepunktet. Dette preger artssammensetningen. Permafrost blir gjerne definert på grunnlag av temperatur alene; et område må ha temperatur i bakken som ikke overstiger 0 ⁰C to år på rad for å ha permafrost. Dersom permafrosten dekker store sammenhengende områder, betegnes den som kontinuerlig. Lommer i den kontinuerlige permafrosten med ufrossen jord, såkalte taliker, er imidlertid vanlig.
Permafrostlagets tykkelse og fordeling i landskapet påvirkes av en rekke faktorer, blant annet lufttemperatur, topografi, snødekke, vind, berggrunn, løsmasser, jordvarmetilførsel og avstand til havet. På Svalbard er topografien spesielt viktig. I større daler er permafrostlaget vanligvis rundt 100 meter tykt, mens det i fjellområder kan være opptil 400–500 meter. Kysten og større innsjøer eller elver representerer kilder til varme i polare områder. Permafrostlaget er derfor ofte tynnere enn 100 meter nær kysten. Innsjøer i områder med permafrost, som ikke bunnfryser om vinteren, vil ha et aktivt bunnlag med sedimenter som ikke fryser. Under dette laget vil permafrostens nedre grense ligge høyere enn ellers i området. Hvis innsjøens diameter er større enn permafrostens dyp i området, vil det vanligvis ikke være permafrost under innsjøen, og innsjøbunnen regnes da ikke som L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn. Grensa mellom L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn og L2 Eufotisk innsjø-sedimentbunn er gradvis, og ikke alltid lett å trekke.
Grunntypeinndeling
L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn består av bare én grunntype betinget av PF Permafrost (dLKM). L 10 er delt inn i klassen permafrost med tynt aktivt lag (PF·a).
Oversikt over grunntyper
L10-1 Arktisk permafrost-innsjøbunn
Variasjon
For L10 Arktisk permafrost-innsjøbunn er det ingen uLKMer som beskriver ytterligere variasjon.