M7 Marin undervannseng

Vanlig ålegras Zostera marina er i hovedsak den arten som danner undervannsenger av større utstrekning i Norge. I Sør-Norge vokser denne arten vanligvis kun i sjøsonen, mens den i Nord-Norge også er vanlig i tidevannssonen. Dvergålegras Z. noltii forekommer sjeldent langs norskekysten og vokser kun i tidevannssonen. Andre arter som danner grunne marine undervannsenger i brakkvann er havgras Ruppia, med de to artene, småhavgras R. maritima og skruehavgras R. cirrhosa, vasskrans Zannichellia palustris, og tjønnaks Stuckenia, inkl. artene trådtjønnaks S. filiformis og busttjønnaks S. pectinata. Andre viktige brakkvannsarter inkluderer hjertetjønnaks Potamogeton perfoliatus, akstusenblad Myriophyllum spicatum og enkelte kransalger. Det finnes i tillegg et større antall brakkvannsarter (se f. eks. Mjelde 2014) som potensielt danner marine undervannsenger, men det gjenstår å teste om de danner tredimensjonalt miljø som skaper levebetingelser for en fauna og flora som er vesentlig forskjellig fra den som finnes på annen sedimentbunn.

Typeinndelingen innen M7 Marin undervannseng er basert på tilleggs-miljøvariablene (tLKM) SA Marin salinitet og TV Tørrleggingsvarighet . Det er mulig at artssammensetningen innenfor undervannsenger påvirkes av variasjon i VF Vannpåvirkningsintensitet, sannsynligvis først og fremst indirekte gjennom effekter på sedimentenes kornstørrelsesfordeling og innhold av finmateriale. S3 Sedimentsortering er derfor inkludert som underordnet miljøvariabel (uLKM) i beskrivelsessystemet.

Av de fire grunntypene innen M7 Marin undervannseng kan foreløpig ingen egentlig skilles i felt basert på artsforekomster. Skillet mellom grunne og sublitorale grunntyper er ved normalt fjæremål (se definisjon under M1 Grunn marin fastbunn). Brakk og salt undervannseng kan til en viss grad skilles i felt basert på forekomst av brakkvannsarter. Som en tentativ definisjon på M7 Marin undervannseng kreves et sammenhengende område med > 25 % dekning av langskuddsplanter. Dette betyr at mindre tette undervannsenger må beskrives som for eksempel M4 Grunn marin sedimentbunn, med bruk av beskrivelsessystemet for å tydeliggjøre forekomst av marine langskuddsplanter. Det er helt klart et behov for å teste omfanget av systematisk variasjon i artssammensetting relatert til de relevante LKMene, både med hensyn til inndelingen i typer og med hensyn til å kunne skille de ulike grunntypene i felt.

For praktisk kartlegging av marin undervannseng vil det være nødvendig med en kombinasjon av innhenting av eksisterende informasjon og ny kartlegging. Eksisterende informasjon vil primært være Naturbase hvor stort sett alle større og noen mindre forekomster av ålegras er registrert i tillegg til mer ujevn registrering av andre undervannsenger, spesielt brakkvannsforekomster. I planlegging vil bruk av modeller over hvilke områder som har miljøforhold som egner seg for undervannsenger, basert på dyp og bølgeeksponering (helst supplert med substrat og strøm), være tidsbesparende for feltarbeidet. Flyfoto vil i noen tilfeller kunne brukes i forhåndskartlegging av grunne enger eller i etterarbeidet, for å lette utfigurering. Men bildekvalitet varierer mellom område og dag for fotografering og det er økende usikkerhet med dyp eller avtagende tetthet. Mange arter har begrenset utvikling tidlig på sesongen og kartlegging i sommerperioden er derfor nødvendig for å registrere forekomst og artsidentifikasjon. Feltverifisering vil alltid være nødvendig (for å sikre at det man tolker som undervannseng ikke er f. eks. algevegetasjon).

For registrering i felt i sjøsonen er småbåt, GPS og undervannskamera, og undervannskikkert nødvendig. I tidevannssonen, poller og brakkvannsjøer må man vurdere adkomst og metode fra sted til sted. I noen tilfeller kan små undervannsdroner være et alternativ til å vade i mudder eller frakte med seg gummibåt på land.

Kartlegging 1:5000

Geografisk utbredelse av de hovedtypen må kartlegges visuelt i felt, med utstyr tilpasset dybden. Grunntypene skilles som beskrevet ovenfor. Smale belter av undervannseng kan forekomme på bunn med stor helning, og kan registreres som linjer om de ikke møter kravet til minsteareal (se krav til kartfigurer i tabell C2 og C3). Samme tilnærming til gjelder for kartlegging i målestokkene 1:500 og 1: 2 500. Fly- og dronefoto vil kunne være til god hjelp i forberedelser for å avgrense hovedtypen. Dette må verifiseres i felt.

Kartlegging 1:20 000

På denne målestokken vil avgrensing også kunne gjøres direkte i felt eller ved hjelp av forhåndskartlegging basert på fly/drone-foto som senere verifiseres i felt, med et verifiseringspunkt pr. 20 m avgrensning. Se krav til minsteareal og rasteroppløsning i tabell C3 og krav for linjer og punkter i tabell C2).

Kartlegging 1:100 000

Å kartlegge M7 Marin undervannseng i denne målestokken vil ha liten økologisk og forvaltningsmessig relevans.

Valg av målestokk påvirker i liten grad fremgangsmåten for kartleggingen utover å definere minstestørrelse for enger som må undersøkes i felt. For å oppfylle krav om minsteareal ved større målestokk kan det imidlertid bli behov for bruk av sammensatte kartfigurer. Innen M7 vil man antagelig ofte slå sammen grunne og sublitorale typer eller kartlegge hovedtypen med sammensatt kartfigur. Det kan også være aktuelt å kombinere for eksempel M7 Marin undervannseng og M1 Grunn marin fastbunn i mosaikk-kartfigurer.

 Det vil være viktig å utnytte mulighetene til karakterisering av de ulike kartleggingsenhetene ved bruk av beskrivelsessystemet. F. eks så må man benytte seg av elementet «artssammensetning av langskuddsplanter» fra beskrivelsesystemet for å identifisere ålegrasenger, som det har vært en tradisjon for å kartlegge. Et annet eksempel er at mengden påvekstalger og nedre voksegrense er spesielt viktig uttrykk for engenes tilstand. Marine undervannsenger kan gjerne ha innslag av arter som er definerende for andre hovedtypers grunntyper (som for eksempel blæretang M3 Fast fjærebelte-bunn M3-4). Dersom innslaget er betydelig burde beskrivelsessystemet benyttes for å beskrive denne strukturelle variasjonen i engen. Slik informasjon er essensiell for å danne et differensiert bilde av ulike lokaliteter og deres funksjoner.

For Marin Undervannseng er noen av egenskapene mer relevant enn andre. Her listes kun de som anses som mest relevante:

• Artssammensetning: Forekomst (gjerne tetthet) av de dominerende arter (ålegras, havgress m.fl.). Innslag av tang eller andre alger. Dominerende fauna, f.eks. sekkedyr på ålegras.
• Geologisk sammensetning:  Bunntype, spesielle forekomster
• Landform: Elveløpsformer i brakkvann, landformer knyttet til kystprosesser
• Menneskeskapte objekter: Arealbrukskategorier, eks. utbygginger i strandsonen, forekomst av brygge (men se regel 30 om kartfesting av grunnleggende infrastruktur), løse gjenstander
• Regional naturvariasjon: Kystvannssone (geografisk regioninndeling), Kystvannsseksjoner
• Tilstandsvariasjon: Grad av eutrofi (evt. indikert av mengde påvekstalger eller løse trådformete alger), fremmedartinnslag (f. eks. stillehavsøsters eller Gracillaria vermiculophylla), forurensning
• Terrengformvariasjon: Eksponeringsretning, terrenghelning, terrengposisjon, terrenguro/relativt relieff
• Romlig strukturvariasjon: Observerbare arealegenskaper, som vanndyp (heri også øvre og nedre voksegrense), flekkvishet og dominerende høyde på vegetasjon, terskeldyp i fjord og nedbørfeltets størrelse (betydning for saltholdigheten)