M3 Fast fjærebelte-bunn

M3 Fast fjærebelte-bunn forekommer i en smal stripe langs det meste av Norges lange

kystlinje. Hovedtypen har betydelig variasjon i artssammensetning og veksler mellom grunntyper på relativt fin skala. Nedre grense settes ved normalt fjæremål, og øvre grense ved den svarte laven marebek (Verrucaria maura).

I den øvre delen av fjærebeltet danner ofte rur Semibalanus balanoides, Balanus spp. og blåskjell Mytilusedulis et karakteristisk, smalt, belte, gjerne i samdominans med sauetang Pelvetia canaliculata. I nedre del av fjærebeltet er spiraltang Fucus spiralis vanlig, med en glidende overgang til dominans av blæretang Fucus vesiculosus og grisetang Ascophyllum nodosum i vannkanten. I tillegg finnes en rekke andre makroalger, blant annet de vanlige grønnalgene tarmgrønske Enteromorpha spp. , grønndusk Cladophora spp. og havsalat Ulva spp. og rødalgene krusflik Chondrus crispus, fjæreblod Hildenbrandia rubra og vanlig rekeklo Ceramium virgatum. Grunntypene innen M3 Fast fjærebelte-bunn opptrer ofte flekkvis, mosaikkpreget eller i smale belter fra øvre til nedre grense for hovedtypen.

Typeinndelingen innen M3 Fast fjørebelte-bunn defineres primært av hoved- miljøvariablene (hLKM) VF Vannpåvirkningsintensitet, TV Tørrleggingsvarighet og SA Marin salinitet. Tilleggs-miljøvariabler (tLKM) er HF  Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet og IF Isbetinget forstyrrelse. Underordnede miljøvariable (uLKM) er S1 Dominerende kornstørrelsesklasse, VR Vannpåvirkningsregime og RU Rasutsatthet.

Av grunntypene innen M3 Fast fjærebelte-bunn er det i hovedsak 10 grunntyper (M3-1 til M1-10) som lett kan skilles ut i felt basert på visuell observasjon og grunnleggende artskunnskaper. Disse befinner seg på skrånende fast fjell (bergknaus) i normalsalte områder (> ca. 30 PSU). Det er foreløpig ikke laget noen kriterier for hvor tett de typedefinerende artene må forekomme for å kunne utgjøre en grunntype. Foreløpig er det tilstrekkelig at artene dekker områder som kvalifiserer til utfigurering noe som i praksis ofte betyr at kartfigurer vil ha et høyt innslag av mosaikker. I kartleggingen er det derfor viktig å benytte beskrivelsessystemet i NiN aktivt.

For de resterende typene (M3-11 til M1-19) mangler det kunnskap om koblingen mellom miljøforholdene (LKMene) og utbredelsen av arter. Fram til man får denne kunnskapen, må disse typene derfor i hovedsak bestemmes basert på GIS-modeller og marine grunnkart over de definerende LKMene.

For praktisk kartlegging i felt vil det ikke være nødvendig med båt dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig å komme til lokaliteter til fots. Hovedtypen er lett observerbar på lavvann. Nødvendig utstyr vil være kamera og en god GPS. For registreringer fra land kan med fordel en høypresisjons GPS benyttes. Ved bruk av høypresisjons- utstyr vil man lettere kunne kartfeste og eventuelt utfigurere de ulike grunntypene innen hovedtypen.

M3 Fast fjærebeltebunn er spesielt egnet for kartlegging ved hjelp av droner, flyfoto og andre fjernmålings-teknikker fra luften. Det er sannsynlig (dette er i liten grad testet) at tangbelter vil kunne skilles fra nakent berg. Sannsynligvis vil også tangbeltet kunne skilles fra grønnalger eller bunn dominert av filamentøse alger eller blåskjellbanker. I hvilken grad ulike arter tang og ulike faunadominerte typer kan skilles fra hverandre er lite undersøkt.

Kartlegging 1:500 og 1:2 500

 M3-1 til M3-10 vil kunne identifiseres i felt basert på visuell observasjon og grunnleggende artskunnskaper. Fly- og dronefoto vil være til god hjelp i forberedelsene til å avgrense hovedtypen, og muligens til å skille ut grunntypene som inneholder blåskjell, tang eller grønnalger fra de øvrige typene. Ellers er slike bilder (foreløpig) i liten grad egnet for å skille mellom grunntypene. Grunntypene innen M3 Fast fjærebelte-bunn observeres lettest på lavvann og vil kunne avgrenses direkte i felt (kartografisk som polygoner). Mange steder i landet, der fjæresonen er relativt smal vil det imidlertid være nødvendig å bruke linje som kartfigur for å utfigurere grunntypene langs tørrleggingsgradienten.

Kartlegging 1:5 000

 På denne målestokken vil avgrensing også kunne gjøres direkte i felt eller ved hjelp av forhåndskartlegging basert på fly/drone-foto som senere verifiseres i felt. Det vil imidlertid enda oftere værenødvendig å bruke linjer og mosaikk- eller sammensatte kartfigurer. Det er uvisst i hvilken grad grunntypene langs den vertikale soneringen kan skilles fra hverandre selv på denne målestokken, da fjæresonen gjerne er smal med mye mosaikk og uklare grenser mellom typene. Hvis man har gode marine grunnkart og modeller for bunntype, dyp og vannpåvirkning (som bølgeeksponering) vil typene til en viss grad kunne modelleres ut. Krav til minsteareal og rasteroppløsning beskrives i tabell.

Kartlegging 1:20 000

 På denne målestokken vil modellering være et svært aktuelt verktøy for å avgrense typene. På grunn av krav til minsteareal og bruk av linjer eller punkter vil det ofte ikke være mulig å skille grunntypene i den vertikale soneringen, slik at typene M3-1, M3-2 og M3-3 slås sammen, M3-4, M3-5 og M3-6 slås sammen og M3-7, M3-8 og M3-9 slås sammen i mosaikk eller sammensatte kartfigurer. Muligens kan alle de tre typene som inneholder blåskjell (M3-6, M3-8 og M3-9) modelleres ut på denne målestokken, så fremt høyoppløselige grunnkart og modeller er tilgjengelig. Bruken av mosaikk- og sammensatte kartfigurer kan antas å bli omfattende, og det er viktig å følge generelle retningslinjer for utfigurering av disse.

Kartlegging 1:100 000

 På denne målestokken vil det være modellering som er det eneste egnede verktøyet, og da sannsynligvis kun til avgrensing av hovedtypen.

Det vil sannsynligvis ofte være behov for sammenslåinger langs TV tørrleggingsgradienten. Det vil si at M3-1 til M3-3, M3-4 til M3-6 og M3-7 til M3-9 ofte vil opptre i mosaikker eller i sammenslåtte kartfigurer. Behovet for dette vil avhenge av fjæras beskaffenhet. Der det er en tydelig romlig jevn gradient i tørrleggingsvarighet, for eksempel på slakt svaberg, vil hver av grunntypene danne sammenhengende belter som lettere kan skilles fra hverandre. Ved mer ujevnt terreng vil mosaikkpreget sammensetting av de ulike grunntypene være mer fremtredende.

Det vil være viktig å utnytte mulighetene til å karakterisere de ulike kartleggingsenhetene ved bruk av beskrivelsessystemet. For eksempel vil tettheten av de ulike typedefinerende artene grunntype M3-1 til M3-10 gi spesielt viktig informasjon. Denne informasjonen er essensiell for å danne et differensiert bilde av ulike lokaliteter og deres potensielle økologiske funksjoner. Videre vil det ofte være hensiktsmessig å benytte seg av elementer som også inngår i vurdering av økologisk tilstand etter vannforskriften (Klassifisering av miljøtilstand i vann - Veileder 02:2018), slik som 7EU Eutrofiering.

For M3 Fast fjærebelte-bunn er noen av egenskapene mer relevant enn andre. Her listes kun de som anses som mest relevante:

• Artssammensetning: Forekomster (gjerne tetthet) av arter, for eksempel rødlistede arter, habitatbyggende, dominerende og karakteristiske fastsittende arter, indikatorarter, m.m.
• Geologisk sammensetning: Bunntype, f.eks. blokk, fjell, grus, innslag av sand m.m., berggrunnstype.
• Landform: Bunnens overflateform, f.eks. strandvoll, strandlinje.
• Menneskeskapte objekter: Bygninger, brygger, moloer.
• Regional naturvariasjon: Kystvannssone (geografisk regioninndeling), kystvannsseksjoner.
• Tilstandsvariasjon: Grad av eutrofi, fremmedartsinnslag, forurensning, overbeskatning, suksesjon, forsuring, slitasje fra menneskelig bruk.
• Terrengformvariasjon: Eksponeringretning, terrenghelning, terrengposisjon, terrenguro/relativt relieff.