M2 Dyp marin fastbunn

M2 Dyp marin fastbunn domineres stedvis av faunaen som større, habitatdannende arter, først og fremst store hornkoraller som sjøtre Paragorgia arborea, men også sjøbusk Paramuricea placomus og risengrynkorall Primnoa resedaeformis, og svamper. Store hornkorall-arter vokser på fast bunn på strømutsatte steder med god næringstilgang. Disse er lett gjenkjennelige, og kalles gjerne «korallskoger». Også svamper kan være habitatdannende på fast bunn. Liksom for hornkorallbestander er det usikkert i hvilken grad habitatdannende svampforekomster preger artssammensetningen i en slik grad at det er grunn til å se på svamper som strukturerende artsgruppe. Med økende strøm erstattes gjerne sedimentspiserne av detritusspisere, som i sin tur erstattes av særlig strømtolerante arter.

Det mangler i stor grad kunnskap om koblingen mellom miljøforholdene (LKMene) og utbredelsen av de ulike artene som er typiske for grunntypene innen M2 Dyp marin fastbunn. Typeinndelingen defineres primært av hoved- miljøvariablene (hLKM) DM Dybderelatert miljøstabilisering og VF Vannpåvirkningsintensitet. Tilleggs-miljøvariabler (tLKM) er Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet (HF), BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning. Underordnede miljøvariable (uLKM) er SA Marin salinitet, S1 Dominerende kornstørrelsesklasse og RU Rasutsatthet.

Det finnes mye generell kunnskap om koblingen mellom forekomst av dominerende arter/organismegrupper og miljøforhold for M2 Dyp marin fastbunn som ikke er georeferert eller satt i system. Fram til man får mer kunnskap om koblingen mellom miljøforholdene og utbredelsen av arter, må disse typene derfor i hovedsak bestemmes basert på GIS-modeller og marine grunnkart. Men blant arter innenfor gruppene koralldyr anthozoa, armfotinger  brachiopoda , svamper og børrstemarker polychaeter bør vi ha gode kandidater for å definere grunntyper biologisk i framtiden.

Bergvegger (M2-13 til M2-20) dekker en veldig liten horisontal flate og er dermed “usynlige” ved bruk av multistråledatasett. Disse må derfor kartlegge ved bruk av mer detaljerte metoder, og da særlig visuelle metoder. I framtiden vil AUV med høyoppløselig sonar og akustikk bli mer rutinemessig brukt metodikk.

VF Vannpåvirkningsintensitet utgjøres i stor grad av strømforhold. De strømhastighetene vi refererer til for å beskrive naturtypene varierer mye og det mangler kunnskap om hvilke grenser som gjelder. Data på strøm kommer i form av modeller, med varierende oppløsning, og i form av punktdata fra enkeltmålinger. Strømmiljøet er i stor grad definert av tidevannskomponenten. Empiriske data for å beskrive naturtyper karakterisert av ulike strømregimer mangler i stor grad. Det betyr at det er vanskelig å dele typene inn langs denne gradienten.

For M2 Dyp marin fastbunn er noen av egenskapene mer relevant enn andre. Her listes kun de som anses som mest relevante:

• Artssammensetning: Forekomster (gjerne tetthet) av arter, for eksempel rødlistede arter, habitatbyggende, dominerende og karakteristiske fastsittende arter, indikatorarter, m.m.
• Geologisk sammensetning: Bunntype, f.eks. blokk, fjell, innslag av grus, sand, berggrunnstype
• Landform: Bunnens overflateform, f.eks. fjellkløfter, kanaler, gjel m.m.
• Menneskeskpate objekter: Løse gjenstander
• Regional naturvariasjon: Kystvannssone (geografisk regioninndeling), kystvannsseksjoner
• Tilstandsvariasjon: Forstyrrelser fra fiskeredskaper, fremmedartsinnslag, forsuring, forurensning.
• Terrengformvariasjon: Eksponeringsretning, terrenghelning, terrengposisjon, terrenguro/relativt relieff

Kartlegging 1:5 000

 Her vil habitatbyggende arter kunne skilles ut i felt basert på visuelle observasjon og grunnleggende artskunnskaper. De grunntypene der kobling mellom arter og LKMen mangler vil vanskelig la seg identifisere fra feltobservasjoner. Ved bruk av CTD eller annet utstyr som gir data på saltholdighet, vil man delvis kunne vite hvilke grunntypegrupper man befinner seg i. Informasjon om strømbildet er mer vanskelig tilgjengelig uten modeller eller strømmålinger over en tidsperiode.

Kartlegging 1:20 000

 På denne målestokken vil modellering og marine grunnkart være et viktig verktøy for å avgrense typene, gitt gode grunnlagsdata. Som regel vil ikke modeller ha den oppløsningen som kreves på denne målestokken, men kan likevel være brukbart for å kunne identifisere områder med de miljøforholdene som avgrenser naturtypene. Det vil også kunne være aktuelt med mosaikk og sammensatte kartfigurer der naturtypene forekommer flekkvis med små arealer, mindre enn minstearealet for målestokker.

Kartlegging 1:100 000

 På denne målestokken vil modellering være det eneste egnede verktøyet for å avgrense typene. Det vil kunne være aktuelt med mosaikk og sammensatte kartfigurer.