M1 Grunn marin fastbunn

M1 Grunn marin fastbunn har permanente samfunn av flerårige alge- og dyrearter i beltet fra normalt fjæremål og ned til kompensasjonsdypet. Normalt fjæremål er definert som nivået som konstant fuktes av havvann. Dette er grensen mellom tidevannssonen og sjøsonen, også kalt den sublitorale sonen. Ved kompensasjonsdypet er solinnstrålingen så lav at fotosyntesen ikke lenger kan opprettholde en netto produksjon av biomasse gjennom året. Her vil kun uregelmessige enkeltfunn av alger forekomme.

I dette beltet dominerer arter som sagtang Fucus serratus og fingertare Laminaria digitata i den øvre delen, før arter som stortare Laminaria hyperborea og sukkertare Saccharina latissima tar over, ofte med innslag av andre tarearter som butare Alaria esculenta og draugtare Saccorhiza polyschides. Overgangene er ofte gradvis og dybdeutbredelsen varierer langs norskekysten. Bergvegger og knauser som er svært sterkt eksponert for bølger eller tidevannsstrømmer har spesielle organismesamfunn som er dominert av fastsittende dyr, som dødningehånd Alcyonium digitatum og flere arter sekkedyr Tunicata: Ascidiacea. Mer ferskvannspåvirkede og beskyttede områder har større innslag av opportunistiske grønnalger, som arter i slektene Ulva og Enteromorpha. I dypere områder overtar rødalger, som for eksempel artene fagerving Delesseria sanguinea og eikeving Phycodrys rubens.

Typeinndelingen innen M1 Grunn marin fastbunn defineres primært av hoved-miljøvariablene (hLKM) VF Vannpåvirkningsintensitet, DL Dybderelatert lyssvekking, og SA Salinitet. Tilleggs-miljøvariabler (tLKM) er HF Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet. S1 Dominerende kornstørrelsesklasse og IF Isbetinget forstyrrelse. Underordnede miljøvariable (uLKM) er VR Vannpåvirkningsregimet og RU Rasutsatthet.

Av grunntypene innen M1 Grunn marin fastbunn er det i hovedsak 7 grunntyper (M1-1 til M1-6) som lett kan skilles ut i felt basert på visuell observasjon og grunnleggende artskunnskaper. Disse befinner seg på skrånende fast fjell (“bergknaus”) i normalsalte områder (> ca. 30 PSU). Tareskog (M1-3 og M1-5) er definert som sammenhengende områder dominert av tarearter, med areal større enn 100 m² og bredde større enn 5 m. Det er foreløpig ikke laget noen kriterier for hvor tett andre typedefinerende arter må forekomme (f.eks. sagtang eller rødalger) for å kunne utgjøre en grunntype. I kartleggingen er det derfor viktig å benytte beskrivelsessystemet i NiN aktivt. M1-8 (nokså brakk svært beskyttet fast algebunn) vil også kunne la seg identifisere, selv om sammensetningen av alger og dyr i denne typen er lite kjent. For de resterende typene (M1-9 til M1-29) mangler det kunnskap om koblingen mellom miljøforholdene (LKMene) og utbredelsen av arter. Fram til man får denne kunnskapen, må disse typene derfor i hovedsak bestemmes basert på GIS-modeller og marine grunnkart over de definerende LKMene.

Kartlegging 1:5 000

 M1-1 til M1-7 vil kunne la seg skilles ut i felt basert på visuell observasjon og grunnleggende artskunnskaper. Men det er kun de grunneste typene (M1-4 og M1-6 og den grunneste delen av M1-1 og M1-7) som kan la seg avgrense direkte i felt (kartografisk) på denne målestokken. De andre typene er såpass store arealmessig og såpass vanskelig tilgjengelige at de ikke lar seg kartlegge direkte. Der forekomstene ikke møter kravet til minsteareal, vil disse typene ofte kunne tegnes inn som linjer. Hvis man har gode marine grunnkart og modeller for bunntype (substrat), dyp og vannpåvirkning (som bølgeeksponering) vil disse typene også kunne modelleres ut. Samme tilnærming gjelder for kartlegging i målestokkene 1:500 og 1: 2 500.

Kartlegging 1:20 000

 På denne målestokken vil modellering være et viktig verktøy for å avgrense typene, gitt gode grunnlagsdata. For de store forekomstene av M1-3 og M1-5 er erfaringen med modellering god. Disse danner store sammenhengende områder som ofte møter kravet til kartfigurers minsteareal. For M1-1 og M1-7 er erfaringsgrunnlaget dårlig, men antagelig dekkes også disse godt ved modellering. Ofte vil det ikke være mulig å kartfeste det smale beltet av M1-4 og M1-6 som ligger mellom tareskogen (M1-3 og M1-5) og Fast fjærebeltebunn (M3) som polygoner. M1-4, M1-6 og M1-2 vil kunne kartfestes som linjer.

Kartlegging 1:100 000

 På denne målestokken vil modellering være det eneste egnede verktøyet for å avgrense typene. De store forekomstene av stortare- og sukkertareskog (M1-3 og M1-5) vil på et grovt nivå kunne avgrenses og skilles fra M1-1, M1-7 og M1-2 så fremt GIS-modeller og marine grunnkart er tilgjengelig. Det er usikkert om rødalgebeltet vi kunne utfigureres som en linje. Det vil sannsynligvis ikke være mulig å avgrense det smale beltet av M1-4 og M1-6 som ligger mellom tareskogen (M1-3 og M1-5) og Fast fjærebeltebunn (M3). Det vil kunne være aktuelt med mosaikk og sammensatte kartfigurer.

I noen sammenhenger vil det være naturlig å slå sammen grunntypene M1-4 og M1-6, og det samme gjelder for M1-3 og M1-5. I andre sammenhenger vil det være mer naturlig å slå sammen grunntyper langs gradienten DL dybderelaterte lyssvekking.

Det vil være viktig å utnytte mulighetene til karakterisering av de ulike kartleggingsenhetene ved bruk av beskrivelsessystemet. For eksempel vil tettheten av de ulike typedefinerende artene i grunntype M1-1 til M1-6 og M1-8 være spesielt viktig informasjon. Denne informasjonen er essensiell for å danne et differensiert bilde av ulike lokaliteter og deres potensielle økologiske funksjoner.  

For M1 Grunn marin fastbunn er noen av egenskapene mer relevant enn andre. Her listes kun de som anses som mest relevante med eksempler på hva som kan registreres:

• Artssammensetning: Forekomster (gjerne tetthet) av arter, for eksempel rødlistede arter, habitatbyggende, dominerende og karakteristiske fastsittende arter, indikatorarter, m.m.
• Geologisk sammensetning: Bunntype, f.eks. blokk, fjell, grus, innslag av sand m.m., berggrunnstype
• Landform: Bunnens overflateform, f.eks. morene, kløft, dal
• Menneskeskpate objekter: Brygger, løse gjenstander
• Regional naturvasriasjon: Kystvannssone (geografisk regioninndeling), kystvannsseksjoner
• Tilstandsvariasjon: Spor av taretråling, grad av eutrofi, fremmedartsinnslag, forurensning, overbeskatning, suksesjon (f. eks. mellom sukkertare og stortare), forsuring, kråkebollenedbeiting
• Terrengformvariasjon: Eksponeringretning, terrenghelning, terrengposisjon, terrenguro/relativt relieff
• Romlig strukturvariasjon: Observerbare arealegenskaper, som terskeldyp, vanndyp, dominerende høyde på vegetasjon