Stiftmose
Aongstroemia longipes
Stiftmose vokser, som navnet hentyder, som små grønne stifter på bakken, gjerne på noe kalkrik sand eller humusblandet sand. Når sporofytter forekommer er arten lett gjenkjennelig med sine korte, klubbeformete og opprette sporehus.
- Innhold
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Økologi
- Utbredelse
Kjennetegn
Stiftmose vokser i opp mot 2 cm høye, mørkt grønne, ofte noe skinnende tuer eller glisne matter. Bladene på nedre deler av skuddene er tett trykt inn mot stengelen, mens hunnbladene i toppen av skuddene har lange bladspisser som vender ut fra stengelen. Sporofytter forekommer av og til. Sporehuset er kort, klubbeformet og opprett. Sporehuset sitter på en lang, rød stilk som er opp til 1,5 cm, noe som er mye sett i forhold til selve plantens beskjedne størrelse. Peristomet er rødt og består av 16 tenner som er kløyvd i to. Sporene er 14–20 µm, brune og med fint papilløs overflate.
Forvekslingsarter
Stiftmose med sporofytter er karakteristisk og kan neppe forveksles med noen andre arter, selv om enkelte arter i grøftemoseslekta Dicranella overfladisk kan likne. Bladene er imidlertid helt ulike. Sterile forekomster av stiftmose kan derimot ligne på enkelte andre arter som har bladene tett trykket inntil stengelen. Buttstråmose Anomobryum julaceum er kanskje den som likner aller mest, men denne har kortere bladnerve og lengre celler i bladet.
Økologi
Stiftmose vokser helst på fuktig sand som gjerne er blandet med humus. Mange av voksestedene er nokså kalkrike. Arten vokser oftest på lokaliteter som er utsatt for en eller annen form for forstyrrelse, slik som elvebredder, langs veier og stier, i grustak eller på strender. Studier viser at arten er konkurransesvak, slik at den forsvinner dersom forstyrrelsen opphører og andre arter tar over.
Utbredelse
Arten finnes hovedsakelig i fjell- og dalstrøk fra indre Østlandet og nordover til Finnmark. Arten finnes også i Sverige og på Island, samt i Skottland, Grønland, Mellom-Europa, Nord-Amerika og nordre deler av Russland.