Ryemose
Antitrichia curtipendula
Ryemose vokser ofte i store og tykke matter på trestammer, greiner og blokker. Særlig dominerende er den i enkelte fjordstrøk på Vestlandet der den kan dekke stammen på trær flere meter oppover. Her kan den også henge ned i desimeter langer «ryer» fra greiner eller blokker og bergknauser.
- Innhold
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Økologi
- Utbredelse
Kjennetegn
Ryemose vokser i gulgrønne eller mørkegrønne matter eller hengende ryer. De primære stenglene er krypende på substratet, mens de sekundære skuddene er utstående, uregelmessig forgreinet og opp til 12 cm lange. Stengelbladene er utstående i fuktig tilstand, men mer opprette og trykt inn mot stengelen i tørr tilstand. Bladene har svake til tydelige lengdefolder og er eggrunde til eggrundt triangulære. De smalner gradvis til plutselig av i en smal spiss. Bladnerven er lang, enkel og kraftig, men kan også være kortere og dobbel. Bladkanten er tannet, særlig påfallende i øvre deler nær spissen der det finnes mange grove, tilbakebøyde tenner som synes godt med en god håndlupe. I nedre deler finnes av og til noen små, fine tenner, men her er bladkanten ofte tilbakebøyd. Hjørnecellegruppene er avvikende med sine korte celler og når langt oppover langsmed bladkanten. Arten er særbu og sporofytter forekommer av og til.
Forvekslingsarter
Ryemose i sin typiske form med store tykke matter har få forvekslingsfarer, og de karakteristiske tilbakebøyde tennene i spissen er det ingen andre arter som har. Ekornmose Leucodon sciuroides kan likne på avstand, men har slett bladkant.
Økologi
Ryemose vokser på trær, blokker og berg i både åpne og mer skyggefulle miljø. I enkelte fjordstrøk på Vestlandet kan den dominere epifyttfloraen på løvtrær.
Utbredelse
Arten er vanlig i hele landet nord til Troms, men er sjelden i fjellstrøk. Den videre utbredelsen inkluderer store deler av Europa, Nord-Amerika, deler av Afrika og Asia.