Rimflekklav Leprantha cinereopruinosa samlet på gammel eik ved Nordre Raumyrstykket i Drangedal (O-L-46247).

Rimflekklav er en sjelden art som opptrer på eik og lind i Telemark og Vestfold. Den kjennetegnes av et bleikt olivengrått tallus som reagerer PD+ oransje, og tallrike mørkt brune til svarte pyknidier. Fruktlegemene er dekket av et tynt gråhvitt belegg (pruina). Sporene er oftest 3–4-septerte og blir lysebrune og vortete med alderen. Endecella er ikke forstørra.

Beskrivelse

Tallus

Talluset er bleikt olivengrått, sammenhengende til noe oppsprukket og delvis innleira i barken på vertstreet. Det har en matt og glatt til pudderaktig overflate og er opptil 0,1 mm tykt. Kanten av tallus er utydelig avgrensa. Fotobionten er en flercella grønnalge av Trentepohlia-typen.

Fruktlegemer

Fruktlegemene er mørkt brune til svarte, men som regel dekket av et tynt, gråhvitt belegg (pruina). De sitter i samme plan som tallus eller svakt opphøyde. Fruktlegemene er ca 0,2–1 mm store og ca 100–160 µm høye. Fruktlegemeskiva er svakt konveks.

Epitheciet er brunt til rødbrunt, ca 10–15 µm høyt, og har fargeløse, grynaktige krystaller. Hymeniet er fargeløst og ca 40–60 µm høyt. Hypotheciet er fargeløst eller bleikt rødbrunt og ca 50–90 µm høyt.

Parafysoidene er rikt forgreina og ca 1–1,5 µm breie. Spissene er svakt utvida til ca 2–3 µm og bøyer av horisontalt over sporesekkene. Et mørkt brunt pigment finnes ofte på utsida av hyfeveggene.

Sporesekkene er omvendt eggforma til bredt kølleforma, med eller uten en kort stilk, og ca 33–42 x 15–22 µm store. De inneholder 8 sporer. Sporene er fargeløse, smalt omvendt eggforma, ca 11–17 x 4–6 µm store, og har (2–)3–4(–5) tverrvegger. Endecella er ikke forstørra. Sporene blir brune og vortete med alderen.

Ukjønna formering

Pyknidier er vanlige. De er ofte de eneste strukturene hos rimflekklav som produserer diasporer ettersom fruktlegemer ofte mangler. Pyknidiene er mørkebrune til svarte, enten innsenka i tallus eller svakt opphøyde. De er 0,1–0,3 mm store. Veggene i pyknidiene er rødbrune. Konidiene er stavforma og rette, ca 3–6 x 1–1,5 µm store.

Kjemi

Talluset hos rimflekklav reagerer PD+ guloransje. Psoromsyre er påvist ved hjelp av TLC.

Hymeniet reagerer først I+ blått, senere rødt og KI+ dypt blått. En KI+ blå ringstruktur i sporesekkene er påvist. Kalsiumoksalat-krystaller er ikke påvist. Det brune pigmentet i epitheciet og pyknidiene blir lysegrønt ved tilsetning av kalilut (K).

Rimflekklav Leprantha cinereopruinosa samlet på gammel eik ved Preikestolkollane i Drangedal (O-L-132303).

Økologi

Rimflekklav er knyttet til tempererte klimasoner. Den vokser på tørr, oppsprukken bark på gamle løvtrær, særlig eik og lind, men den kan også opptre på bartrær som gran og edelgran-arter. Rimflekklav vokser helst i gammel skog med lang kontinuitet og stabilt fuktig mikroklima. Arten har gått sterkt tilbake i størsteparten av utbredelsesområdet og er utryddet fra mesteparten av Sentral-Europa.

I Norge er rimflekklav hovedsakelig funnet på gamle eiketrær i grandominert skog, men den er også påvist på gamle lindetrær i lindedominert løvskog.

Utbredelse i Norge og Norden

Rimflekklav er i Norge kun kjent fra noen få lokaliteter i Drangedal i Telemark og Larvik i Vestfold. Ellers i Norden er den kjent fra sørlige deler av Sverige.

Global utbredelse

Rimflekklav er vidt utbredt i tempererte deler av Europa, men for en stor del utryddet i de oseaniske områdene og i Middelhavsområdet. Den er også rapportert fra østlige Nord-Amerika.

Rimflekklav Leprantha cinereopruinosa samlet på stor lind ved Middagskollen i Larvik (O-L-135877).

Forvekslingsarter

Selv uten fruktlegemer er rimflekklav en karakteristisk art ved sitt velutvikla olivengråe tallus som reagerer PD+ guloransje, og ved de tallrike, svarte, halvveis nedsenka pyknidiene med små stavforma konidier. Den bør defor ikke kunne forveksles med noen annen kjent art i Norge.

Kommentarer

Rimflekklav er ofte funnet uten fruktlegemer i Norge og alle funn er gjort etter 1988. På grunn av denne mangelen på fruktlegemer kan det tenkes at rimflekklav er oversett i noen grad. Den bør derfor ettersøkes i passende habitat i Sør-Norge.

Litteratur

Sundin R (1999). Phylogenetic and taxonomic studies within Arthonia Ach. (Ascomycetes, Arthoniales). Botaniska institutionen, Stockholms universitet, Stockholm.

Wirth V, Hauck M og Schultz M (2013). Die Flechten Deutschlands, vol. 1+2. Ulmer, Stuttgart. 1244s.