Gjeldflekklav
Diarthonis spadicea
Gjeldflekklav er knyttet til fuktige og skyggefulle skogsamfunn i Sør- og Midt-Norge. Den vokser ofte nært basis på både løvtrær og bartrær. Den kjennetegnes av store, brunsvarte, flekkforma fruktlegemer på et olivengrått tallus med flercella grønnalger av Trentepohlia-typen. De fargeløse sporene er 1-septerte.
Gjeldflekklav Diarthonis spadicea samlet på lind ved Strandåsen vestre i Porsgrunn (O-L-222400).
Beskrivelse
Tallus
Talluset er olivengrått til gråhvitt, forholdsvis tynt på overflata av barken til vertstreet eller helt innleira i barken. Kanten av tallus er utydelig avgrensa. Fotobionten er en flercella grønnalge av Trentepohlia-typen.
Fruktlegemer
Fruktlegemene er flekkforma, uregelmessig avrunda og ligger enten i samme plan som talluset eller svakt opphøyde. De er brunsvarte, ofte med rødaktig anstrøk og uten rimaktig belegg (pruina). Fruktlegemene er ca 0,2–1,5 mm breie og 60–90 µm høye. Fruktlegemeskiva er flat til svakt konveks og ofte svakt skinnende.
Epitheciet er utydelig. Hymeniet er bleikt oransjebrunt og ca 25–40 µm høyt. Hypotheciet er bleikt oransjebrunt og opptil 50 µm høyt.
Parafysoidene er 1–1,5 µm breie og ikke utvida i spissene.
Sporesekkene er kølleforma til omvendt eggforma med en kort stilk og ca 18–30 x 9–14 µm store og inneholder 8 sporer. Sporene er fargeløse, omvendt eggforma til såleforma, og har én tverrvegg. De er ca 7–11 x 3–4 µm store. Sporene er litt innsnevret på midten ved tverrveggen.
Ukjønna formering
Pyknidier kan forekomme. De er rødbrune og innsenka i talluset og ca 80–100 µm store. Veggene i pyknidiene er rødaktig til oransjebrune. Konidiene er stavforma, rette eller svakt bøyde og ca 3–5 x 1 µm store.
Kjemi
Det er ikke påvist lavsyrer i tallus hos gjeldflekklav. Hymeniet reagerer I+ rødt og KI+ blått. Sporesekkene har en ringstruktur som reagerer KI+ blått.
Det røde til oransjebrune pigmentet i epitheciet og pyknidie-veggene blir purpurfarga uten å løse seg opp ved tilsetning av K (kalilut).
Gjeldflekklav Diarthonis spadicea samlet på gammel eik ved Gullkronene i Tønsberg (O-L-226434).
Økologi
Gjeldflekklav vokser mot basis på stammer av løvtrær i fuktige, skyggefulle skogsområder. Den ser ut til å foretrekke de delene av stammene som er utsatt for regn og opptrer ofte på myk bark som er under nedbrytning. De vanligste vertstrærne for gjeldflekklav i Norge er gråor, svartor, ask, hassel, eik, rogn, lind, selje og alm. Gjeldflekklav kan også en sjelden gang opptre på basis av gran.
Utbredelse i Norge og Norden
Gjeldflekklav er en sørlig art i Norge som er utbredt i kyststrøk fra Oslofjorden, og videre langs Sørlandskysten nord til Tysnes i Hordaland. I tillegg har den en isolert forekomst i Trondheims-området i Trøndelag. Ellers i Norden er den kjent fra Danmark, Finland og Sverige. Den mangler i nordlige deler av Fennoskandia og kan sies å følge grensene for den boreonemorale vegetasjonssonen.
Global utbredelse
Utenfor Norden er gjeldflekklav vidt utbredt i tempererte deler av Europa, Nord-Amerika og Asia.
Forvekslingsarter
Når den er godt utvikla er gjeldflekklav en karakteristisk art som er rimelig lett å bestemme.
Former av apolloflekklav Arthonia didyma med K+ purpur pigment har mindre fruktlegemer som er 0,1–0,5 mm store. Dessuten er fruktlegemene hos den ofte avlange og til og med delvis flika. Sporene er 12–18 x 5–8 µm store og blir brunfarga og vortete med alderen.
Fruktlegemene til vinflekklav Arthonia vinosa er normalt tydelig konvekse med bratte kanter når de er godt utvikla. Sporene er 10–17 x 4–7 µm store, og blir brunfarga og vortete med alderen. Pigmentene som reagerer K+ purpur løses opp i en purpurfarga løsning.
Litteratur
Cannon P, Ertz D, Frisch A, Aptroot A, Chambers S, Coppins BJ, Sanderson N, Simkin J og Wolseley P (2020). Arthoniales: Arthoniaceae. Revisions of British and Irish Lichens 1: 1–48.
Sundin R (1999). Phylogenetic and taxonomic studies within Arthonia Ach. (Ascomycetes, Arthoniales). Botaniska institutionen, Stockholms universitet, Stockholm.
Wirth V, Hauck M og Schultz M (2013). Die Flechten Deutschlands, vol. 1+2. Ulmer, Stuttgart. 1244s.