Kanadagås
Branta canadensis
Kanadagåsa er den største gåsearten i verden. Den skiller seg ut fra de andre gåseartene på den lange, svarte halsen og det svarte hodet. Den har en stor hvit kinnflekk som går fra strupen og opp bak øyet.
Kanadagåsa er opprinnelig en nordamerikansk art som er blitt innført til Europa og nå hekker vanlig nordover til og med Trøndelag, men mer fåtallig i Nordland. Den påtreffes ved vann både langs kysten og i dalfører i innlandet. Kjønnene er like i fjærdrakten, og kjennetegnes av svart hals med hvitt kinn. En del individer overvintrer i Norge, men mange tilbringer vinteren lenger sør i Europa. Kanadagåsa lever av ulike typer planteføde.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Kanadagåsa består av 7 underarter som varierer noe i størrelse. Kroppslengden er 90–115 cm og vekten 2400–7000 gram. Individer tilhørende de største underartene (canadensis, maxima og moffitti) utgjør de største gjess i verden. Det antas at det i første rekke er underarten canadensis som hekker i Norge, men innblanding av andre underarter kan ikke utelukkes. Individer som tilhører hekkebestanden regnes å ha opphav fra utsatte individer. Individer fra de mindre underartene (interior og/eller parvipes) er påtruffet i Norge i overkant av 20 ganger, og disse anses å ha kommet hit på egen hånd fra sine naturlige utbredelsesområder (de hekker blant annet på Grønland). Individer fra de ulike underartene er svært like i fjærdrakt, og riktig plassering til underart er en utfordring også for erfarne ornitologer. I det videre presenteres derfor viktige kjennetegn for arten som helhet.
Kanadagåsa skiller seg ut fra de andre gåseartene på den lange, svarte halsen og det svarte hodet. Brystet er oftest lyst, men kan også være noe mørkere. Arten har en stor hvit kinnflekk som går fra strupen og opp bak øyet. Pannen er ofte helt svart, men kan ha et lite innslag av hvitt. Kroppen er brunspraglet, relativt lik kroppen på de grå gjessene. Vingene er gråbrune både på over- og undersiden. Nebb og bein er svarte. Kjønnene er like i fjærdrakt, men hannen er litt større. Ungfuglene ligner de voksne, men hode og hals har en mer brunsvart fargetone, og de grå kroppsfjærene har lysere bremmer.
Lyden består av kraftfulle trompetstøt med snert, og minner mer om lyden fra svaner enn andre gjess.
Kanadagås (til høyre) tilhørende underarten interior eller parvipes sammen med hvitkinngås (til venstre). Disse to underartene av kanadagås anses å opptre spontant i Norge. De er gjennomgående mindre, med kortere nebb og hals, smalere og mer skittenhvit kinnflekk, samt mørkere bryst enn de større kanadagjessene som er vanligst i Norge. I mange tilfeller er det imidlertid ingen lett oppgave å plassere individer til riktig underart.
Bildet er tatt på Melværet i Askvoll Kommune 10. oktober 2021.
Biologi
Arten forekommer i første rekke ved vann og vassdrag. Den hekker ved små og store vann i lavlandet og ved kysten, oftest på øyer eller holmer.
Kanadagåsa spiser plantemateriale som den ofte finner på dyrket mark, men den kan også beite på vannplanter.
Arten er monogam, og paret holder gjerne sammen hele livet. Begge kjønn hekker som regel fra de er to eller tre år gamle. Kanadagåsa hekker både enkeltvis og i kolonier. Reiret plasseres på bakken. Det bygges av gress og andre plantematerialer og fores med dun. Eggleggingen skjer som regel i perioden april–juni. Den legger vanligvis 4–7 kremhvite egg (1-12), som hunnen ruger alene i 24–30 dager før de klekkes. Hannen vokter og forsvarer reiret aggressivt under rugingen. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket. De passes av foreldrene, men finner maten selv, inntil de er flygedyktige etter 40–65 dager. De holder seg sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
Kanadagåsa forekommer i første rekke ved vann og vassdrag. Den spiser plantemateriale som den ofte finner på dyrket mark, men den kan også beite på vannplanter.
Utbredelse
Kanadagåsa kommer opprinnelig fra Nord-Amerika. Den ble innført til England på 1600-tallet og har spredt seg naturlig, og med menneskelig hjelp, til vestlige deler av Europa og Skandinavia. Den er foreløpig etablert med hekkebestander i 10 land i Europa. Det første individet i Norge ble skutt ved Trondheimsfjorden i juni 1900.
Den skandinaviske bestanden stammer fra fugler som ble satt ut i Sverige i 1929. De første utsettingene i Norge fant sted ved Oslo i 1936 og Trøndelag i 1958. Kanadagåsa er nå mest tallrik langs kysten nordover til Trøndelag, men finnes også langt innover i fjordene, og i innlandet på Østlandet og i Trøndelag. Den hekker også noen steder i Nordland. Lenger nord er det foreløpig kun spredte observasjoner. Det er gjort et titalls funn også på Svalbard, men disse omfatter trolig kun individer som antas å ha kommet dit fra sine naturlige utbredelsesområder på Grønland eller Nord-Amerika (underartene interior/parvipes).
En del individer overvintrer i Sør-Norge, spesielt i kystnære strøk, men også innover landet på Østlandet. Mange trekker imidlertid sørover i oktober–november, og overvintrer i blant annet Danmark. De er gjerne på plass i hekkeområdene igjen i mars–april.
Forvekslingsarter
Kanadagåsa ligner på slektningen hvitkinngås, men er betydelig større. I tillegg har sistnevnte et tilnærmet hvitt hode, og svart bryst med sterk kontrast mot den lyse buken. Hvitkinngåsa har også svarte og hvite tegninger på kroppen, mens kanadagåsas er mer brunspraglet.
Ringgåsa er en annen slektning som kan ligne på kanadagåsa. Den er også betydelig mindre, og har helt svart hode med en hvit ring/flekk på halsen, samt svart bryst. Buken er mørkere enn kanadagåsas, slik at kontrasten mellom den svarte halsen og buken ikke er så markant som hos kanadagåsa.
Polargåsa er den arten som ligner mest på kanadagåsa. Inntil 2004 ble disse regnet som samme art. Polargåsa er generelt sett mindre i størrelse enn kanadagåsa, men for å komplisere bildet er den oppdelt i fire underarter hvorav noen er på størrelse med mindre underarter av kanadagåsa. Viktige kjennetegn for å skille kanadagås og polargås er nebbstørrelse og hodeprofil. Sistnevnte har ofte kortere nebb, og nebblengden er kortere enn lengden på det hvite feltet i ansiktet samt bredden på halsen. Polargåsas hals virker kortere enn hos kanadagåsa. I tillegg kan artene som regel skilles på lyden. Det må imidlertid nevnes at selv meget erfarne ornitologer har problemer med å skille disse to artene. Problemet blir ikke mindre av at det finnes en rekke tilfeller av hybrider mellom kanadagåsa og nærstående arter som polargås og hvitkinngås.
Kilder
Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/
Bevanger K (2005). Nye dyrearter i norsk natur. Landbruksforlaget, Oslo. 200s.
BirdIDs fuglebok - https://quiz.natureid.no/bird/eBook.php?specieID=1359.
Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford, UK. 722s.
Fox AD, Sinnett D, Baroch J, Stroud DA, Kampp K, Egevang C og Boertmann D (2012). The status of Canada goose Branta canadensis subspecies in Greenland. Dansk Orn. Foren. Tidsskr. 106: 87-92.
Haftorn S (1971). Norges fugler. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Tromsø. 862s.
Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 1: General chapter, and species accounts (Anhima to Salvadorina). Oxford University Press, Oxford, UK. 446s.
Moen Heggberget T og Reitan O (1994). Kanadagås Branta canadensis. S. 66 i Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.
Mowbray TB, Ely CR, Sedinger JS og Trost RE (2020). Canada Goose (Branta canadensis), version 1.0. I Rodewald PG (red.) Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.cangoo.01.
Noble DG (2020). Canada goose Branta canadensis. S. 108-109 i Keller V, Herrando S, Voríšek P, Franch M, Kipson M, Milanesi P, Martí D, Anton M, Klvanová A, Kalyakin MV, Bauer H-G og Foppen RPB. (2020). European Breeding Bird Atlas 2: Distribution, Abundance and Change. European Bird Census Council & Lynx Edicions, Barcelona, Spain. 967s.
Norgeslisten - https://www.birdlife.no/organisasjonen/nskf/norgeslisten.php.
Olsen T (2022). Sjeldne fugler i Norge i 2021. Rapport fra Norsk sjeldenhetskomité for fugl (NSKF). Fugleåret 10. Under utarbeidelse.
Reitan O (2006). Kanadagås Branta canadensis. S. 56-57 i Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.). Norsk vinterfuglatlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.
Stokke BG og Gjershaug JO (2018). Branta canadensis, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2022, 15. september) fra https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/46.