1. Arter på nett
  2. Fugler i tilknytning til vann
  3. Dykkerfamilien Podicipedidae

Toppdykker Podiceps cristatus (Linnaeus, 1758)

Forrige Opp Neste
Toppdykker.
Creative Commons Attribution | Frank Vassen

Hos toppdykkeren knyttes partnerne sammen gjennom en fascinerende kurtise med ulike positurer.

Toppdykkeren hekker i all hovedsak i lavlandet på Sørøstlandet og på Jæren. Den foretrekker innsjøer i kulturlandskapet med utbredt innslag av takrør og rikelig med fisk. I sommerdrakt er toppdykkeren umiskjennelig med brunlig kropp, hvitt bryst og strupe, svart tøyle fra nebb til øyet, to svarte topper samt krage i svart og oransjebrunt på hodet. Noen individer overvintrer i Norge, men de aller fleste tilbringer trolig vinteren i Nederland. Toppdykkeren lever primært av fisk.

Kjennetegn

Creative Commons Attribution | Jan Ove Gjershaug

Voksne toppdykkere i sommerdrakt er umiskjennelige med brunlig kropp, hvitt bryst og strupe, svart tøyle fra nebb til øyet, to svarte topper samt krage i svart og oransjebrunt på hodet.

Toppdykkeren er med sine 46–51 cm og 570–1400 gram vår største dykker. Kroppen virker lang, og den ligger lavt i vannet. Halsen er lang og smal. Nebbet er langt og dolkformet. Nebbfargen er grårosa om sommeren og mer rosarødt utenfor hekketiden. I flukt stikker beina ut bak stjerten, og man kan se tydelige, hvite vingepaneler på oversiden. Kjønnene er like.

Voksne individer i sommerdrakt er umiskjennelige med brunlig kropp, hvitt bryst og strupe, svart tøyle fra nebb til øyet, to svarte topper samt krage i svart og oransjebrunt på hodet. Voksne i vinterdrakt og ungfugler mangler hodetopper og krage. Ungfuglen kjennes igjen på svarte striper i hodet som forsvinner utpå høsten.

Lyden består blant annet av kraftige, nasale og rullende og noe utdratte og jamrende sekvenser som "ærrrrhhh", og kortere "ta-ta" og "tækk-tækk-tækk".

Biologi

Toppdykkeren foretrekker større, grunne (0,5–5 meter) innsjøer i kulturlandskapet, med utbredt innslag av takrørsbelter og rikelig med fisk.

Menyen består hovedsakelig av fisk på inntil 22 cm, men av og til også større fisk om disse kan håndteres (for eksempel ål). I tillegg inngår krepsdyr, insekter, skjell, snegler og amfibielarver i kostholdet.

Pardannelsen skjer gjerne fra midtvinteren og framover på vårparten, og paret holder sammen til ungene er uavhengige. Som hos andre dykkere, knyttes partnerne sammen gjennom en intrikat og fascinerende kurtise med ulike positurer og kroppsbevegelser. Begge kjønn kan begynne å hekke fra de er ett år gamle, men de fleste venter til de er to år.

Reiret bygges på vannet som en plattform av akvatiske planter, ofte godt skjult i takrøret.

Toppdykkeren er tilbake på hekkeplassene i løpet av april, og eggleggingen skjer som regel fra mai og utover. Normalt legges 3–5 (1–6) egg, og de er lyst kritthvite av utseende. Begge foreldrene ruger eggene i 25–31 dager. Ungene forlater reiret så snart de klekkes og mates av begge foreldrene. De finner mat selv etter omtrent 21 dager og er flygedyktige etter 71–79 dager.

Toppdykker.
Creative Commons Attribution | Arne Follestad

Toppdykkeren er vår største dykker. Kroppen virker lang, og den ligger lavt i vannet.

Utbredelse

Toppdykkeren hekker i store deler av Europa og Asia, noen få steder i Afrika, samt i Australia og på New Zealand. Den hekker i lavlandet på Sørøstlandet og på Jæren. Noen få par hekker på Lista, og av og til i Trøndelag.

En del individer overvintrer langs kysten i Sør-Norge, spesielt på Jæren og i Trøndelag. De aller fleste drar sørover i september–oktober og overvintrer trolig i Nederland.

Forvekslingsarter

Toppdykker i sommerdrakt er umiskjennelig. I vinterdrakt kan den være vanskelig å skille fra smålom og gråstrupedykker. Sammenlignet med smålom har hodet til toppdykkeren en mer kantete profil. Dessuten mangler smålommen den svarte tøylen mellom nebb og øye, har grålig og ikke rosarødt nebb, og holder gjerne nebbet på skrå oppover og ikke horisontalt som toppdykkeren. I flukt kan man skille de to artene ved at smålommen er ensfarget brunsvart på oversiden, mens toppdykkeren har tydelige hvite felter på vingene.

I forhold til gråstrupedykkeren, virker toppdykkeren betydelig lysere i halsen og på hodet. Gråstrupedykkeren mangler svart tøylestripe og har gul nebbrot og svart nebb i stedet for rosarødt som hos toppdykkeren.

Smålom.
Smålom Gavia stellata (Pontoppidan, 1763)
Gråstrupedykker.
Gråstrupedykker Podiceps grisegena (Boddaert, 1783)

Kilder

Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/

BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php

Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.

del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.

Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.

Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.