1. Arter på nett
  2. Fugler i tilknytning til vann
  3. Andefamilien Anatidae Vigors, 1825

Toppand Aythya fuligula (Linnaeus, 1758)

Forrige Opp Neste
Toppand.
Creative Commons Attribution | Terje Kolaas

Toppandhannen i praktdrakt (under paringstiden) er sterkt kontrastfarget med hvite flanker og svart kropp. Hodet er blåsvart og øynene er gule.

I Norge hekker toppanda spredt over hele landet. Arten foretrekker næringsrike innsjøer og dammer. Hannen har en fjærdrakt dominert av svart og hvitt, og med en markant topp på hodet. Hunnene er brunlige. De fleste toppender som hekker i Norge overvintrer i Storbritannia og Nederland, men en del tilbringer vinteren i Norge. Toppanda dykker etter føde, som gjerne er skjell, snegler, krepsdyr og insekter.

Kjennetegn

Toppanda er med sine 40–47 cm og 500–1000 gram en mellomstor and. Den har stort hode og utpreget nakketopp, spesielt hos hannen. Derav navnet toppand. Nebbet er gråblått med bred, svart spiss. I flukt er de lange, hvite båndene i bakkant av vingene lett synlige. Kjønnene er ulike.

Hannen i praktdrakt (under paringstiden) er sterkt kontrastfarget med hvite flanker og ellers svart kropp. Hodet er blåsvart og øynene er gule. Hunner og ungfugler har lysebrune flanker og ellers brunlig kropp. En del hunner har hvite partier rundt nebbrota, men aldri så utpreget som hos bergand. Hanner i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) framstår som en mellomting mellom en hann i praktdrakt og en hunn.

Hannens kurtiselyd er en kort boblende serie med "vypp-vypp-vypp". Hunnen har et skurrende og tørt "krrr-krrr-krrr". Begge lydene ligner lydytringene hos den nært beslektede berganda, men ligger litt høyere i toneleie.

Toppand.
Creative Commons Attribution | Arne Follestad

Toppandhunner har lysebrune kroppssider og ellers brunlig kropp. En del hunner har hvite partier rundt nebbrota, men aldri så utpreget som hos slektningen bergand.

Biologi

Toppanda foretrekker næringsrike innsjøer og dammer med en dybde på 3–5 meter, men kan også hekke i næringsfattige innsjøer og stilleflytende elver.

Den kan spise både planter og animalsk føde som den gjerne dykker etter under vann. Hovedføden er skjell, snegler, krepsdyr og insekter. Toppanda kan også spise frø og lignende på land.

Pardannelse skjer i løpet av senvinteren. Hannen forlater hunnen når hun er i gang med ruging av eggene. Begge kjønn kan begynne å hekke fra de er ett år gamle, men de fleste venter til de er to år.

Toppanda foretrekker å hekke på øyer i innsjøer og dammer. Reiret plasseres på bakken under busker og lignende, helst like ved vannkanten.

Ankomst til hekkeområdene skjer gjerne i mai, og eggleggingen skjer som regel i mai–juni. Normalt legges 9–10 egg (8–16), og de er grågrønne av utseende. Hunnen ruger eggene i 23–28 dager. Ungene forlater reiret og finner føde selv så snart de er klekket ut av egget. De passes av hunnen, men blir overlatt til seg selv etter 29–42 dager. Ungene er flygedyktige etter 45–50 dager.

Utbredelse

Toppanda hekker fra det vestlige Europa og østover i et bredt belte gjennom Sibir helt til Stillehavet. I Norge er den utbredt over hele landet.

En del individer overvintrer i Norge, men de fleste trekker til Storbritannia og Nederland og tilbringer vinteren der.

Forvekslingsarter

Begge kjønn ligner bergand. Toppanda er noe mindre, og berganda mangler toppandas nakketopp. Nebbet hos toppanda har bred, svart spiss, mens denne er liten hos berganda. Hanner i praktdrakt kan skilles ved at toppanda har svart rygg, mens den hos berganda er gråvatret. Hodet til toppandhannen er blåsvart mens det hos bergandhannen er grønnsvart. Toppandhunnene har alltid mindre utpregede hvite partier rundt nebbrota enn bergandhunnene.

Bergand.
Bergand Aythya marila (Linnaeus, 1761)

Kilder

Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/

BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php

Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.

del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.

Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.

Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford. 462s.